Er det noe som inspirerer meg så er det å lese om de beintøffe misjonærdamene fra forrige århundre.

Jo mer jeg lærer Jesus å kjenne, jo mer våkner jeg opp til at det går an å leve annerledes enn kulturen, samfunnet og media sier jeg skal legge opp livet mitt.

Jeg får så lyst til å gjøre no sprøtt!! Glemme alt jeg burde, og rope av hele hjertet: “Jesus, her er jeg! Her er mitt liv!” For det å følge Jesus er verken en oppskrift eller et planlagt liv.

Glemme å sjekke speilet

En av de tingene jeg ønsker å glemme at jeg burde er å sjekke meg i speilet. Du vet, minst én gang i timen, hver gang du er på do (pluss en runde eller fem til, kun for å hilse på speilet) og hver gang du går forbi noe du kan speile deg i.

En irriterende uvane i hverdagen som ikke begrenses til mine fysiske handlinger. Den myldrer på insta og dukker opp i samtaler både med andre og meg selv.

Mye i mitt liv handler om meg; hvordan jeg ser ut, hva jeg har på meg og – ikke minst – hva jeg skulle ønske jeg hadde på meg.

Problemet med denne sjekkingen i speilet og søken etter speilbildet “meg”, er at det fyller meg med alt annet enn glede. Speilet gir meg ikke fred.

Irsk dame med mørkt hår og brune øyne

Det er her ei av de beintøffe misjonærdamene kommer inn, kjære venner. Amy Carmichael var en irsk misjonær som levde på starten av 1900-tallet, og brukte mer enn halve livet sitt på å etablere barnehjem i India.

I motsetning til de fleste irer hadde Amy mørkt hår og brune øyne, noe hun som liten jente ba Gud inntrengende om å endre på. Hun ville se ut som alle andre, med blå øyne!

Lite visste hun da om hva Gud ville bruke livet hennes til!

Som voksen kom hun til India som misjonær, og fikk helt tilfeldig greie på hva som foregikk mot indiske barn på innsiden av hindu-templene. Amy kunne ikke vende seg bort fra det hun hadde fått vite om, og begynte å redde barn fra templene og bygge et hjem for dem.

Hun farget den lyse huden sin brun med kaffegrut og teposer, og kledde seg i tradisjonelle indiske klær for å snike seg inn i templene og hente ut barna som var fanget der.

En dag innså Amy at kamuflasjen hennes kun fungerte fordi hun hadde brune øyne! Hadde hun hatt blå øyne ville kamuflasjen hennes ryke tvert.

Å speile seg i Gud

Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg leste om Amy Carmichael. Så lenge jeg bruker tid i feil speil, er alt feil i speilet. Jeg snakker om det fysiske speilet. Det andre speilet, det er Gud.

Hvordan speiler du deg i Han? Ved å snakke med Han, og la Han snakke til deg.

Det speilet er det eneste speilet som vil vise deg hvem du egentlig er og hvorfor du er intensjonelt og detaljert skapt som deg. Det vil gi deg selvtillit og fred som hverken klær eller status kan gi.

Derfor har speilet mitt stått på gulvet i en måned nå, og jeg er litt usikker på om jeg skal henge det opp igjen.

Hvordan speiler du deg i Gud?