– Jeg har ikke vokst opp i en menighet eller trosretning, men har alltid hatt en følelse av at Gud finnes, sier Christian Ingebrigtsen som er kjent fra den norsk-britiske pop-gruppen a1.

Han forteller at han ble døpt og konfirmert, men hadde ikke noe personlig forhold til troen før han gikk på videregående.  

Gud vs. tilfeldigheter

 – Jeg skulle skrive en særoppgave om noe relatert til verdensrommet, og ambisiøs som jeg alltid har vært så valgte jeg å sammenlikne religiøse og vitenskapelige teorier om hvordan universet ble til.  

Prosjektet ble straks mer omfattende enn han hadde forestilt seg, og oppgaven skulle få en mye større betydning enn han hadde trodd.  

– I denne prosessen opplevde jeg at jo mer jeg forsto av hvordan universet hang sammen, desto mer ubegripelig var det for meg at the Big Bang var tilfeldige kjemiske reaksjoner som i en uendelig rekke av tilfeldigheter har fått meg til å sitte her i dag og tenke, føle og elske. Det hang ikke på greip, og jeg ble nærmest gal av å tenke på det. 

Dette ble starten på Christians søken etter Gud.

– Jeg husker jeg sa «Gud, hvis du finnes må du la meg vite hvem du er. Hvis ikke kan det være det samme.» 

Tro og fellesskap

 Christian fikk ikke noe svar der og da, men når han ser tilbake på livet kan han se at han har fått mange svar langs veien, og møter med mennesker som har ledet ham stadig mer inn i en dypere relasjon med Gud.  

– Jeg startet med å involvere meg i skolelaget på videregående. Og siden ble tremenningen min, Edward John, som var den eneste kristne jeg kjente på den tiden, til stor inspirasjon for meg.  

Gjennom de 9 årene Christian bodde i England og spilte i a1 var det Sjømannskirken som ble hans menighet.  

– Jeg må nok si at det først og fremst var melkesjokolade, vafler og norske jenter som trakk meg dit i utgangspunktet, smiler han. 

– Men det var så godt å være der at jeg dro dit hver gang jeg hadde mulighet. Det ble en slags norsk oase for meg, og ble en inngang til at jeg fikk med meg hva presten sa også.  

Jesus-etterfølger

Christian beskriver seg som en Jesus-etterfølger, men ikke religiøs.  

Hvis Jesus var et godt eksempel å følge, så måtte det kanskje være noe i det han sa om seg selv også.

– Jeg begynte å tenke på Jesus som et godt eksempel. Jeg visste ikke om jeg trodde at han var Guds sønn, men jeg så utfra Bibelen at han var et godt menneske jeg kunne følge. Men etter hvert begynte jeg å tenke at hvis han var et godt eksempel å følge, så måtte det kanskje være noe i det han sa om seg selv også, ler han. 

Christian forteller at han blir stadig mer opptatt av nåden jo mer han leser i Bibelen.  

– Vi er fulle av feil og mangler, men Jesus vet det og elsker oss likevel. Han elsker oss faktisk såpass mye at han gikk igjennom grusomme ting for å redde oss. Nå er han et fantastisk forbilde som vi har mulighet til å følge. 

Kristen og kjendis

– Hvordan har det vært å være kjendis og åpen kristen?  

– Man får et veldig ansvar, og jeg prøver så godt jeg kan å være et godt forbilde. Men jeg synes det er litt skummelt å plutselig bli en representant for hele trosretningen. Og jeg er jo ikke perfekt. Hvis man gjør en eneste feil, og har stått frem som kristen, er media virkelig ute etter å ta en, sier han. 

Likevel forteller han at det på annen side er en fin mulighet.

– Man får et podium til å forsøke å lage noe som er oppløftende og godt for noen.

Nytt perspektiv på musikken

For en del år tilbake var Christian med på et konflikthåndteringsprogram som skulle komme til å endre hva han ville oppnå med musikken.  

Hvem er jeg til å synge om tilgivelse til denne gjengen?

– Vi inviterte store artister fra Israel og Palestina for å møtes og lage musikk sammen. Målet var å bryte ned fiendebilder og påvirke de som har innflytelse i landene. 

Han forteller om en episode der det var svært trykket stemning mellom partene i rommet. Christian ønsket å gjøre noe for å lette litt på stemningen, og begynte å synge en sang om tilgivelse.  

– Underveis i sangen slo tanken meg: «hvem er jeg til å synge om tilgivelse til denne gjengen?» For meg hadde det handlet om å bli mobbet og utestengt i oppveksten, men noen av disse hadde opplevd svært traumatiske ting med fienden, forteller han. Han kjente umiddelbart på skam, men måtte likevel fullføre sangen. 

Tilgivelsen

Da han var ferdig, var stillheten så påtagelig at man kunne høre en knappenål falle. Så reiste mannen seg som hadde vært mest sint, og snudde seg mot hun som hadde vært mest uttalende på andre siden av konflikten. 

Og han sa: «Christian, hvis du bare hadde sagt de ordene, så hadde jeg blitt veldig opprørt. Men det var ett eller annet med musikken som gjorde at jeg tok budskapet. Jeg er lei for det.»  

Da forsto jeg at musikken har en kraft der ordene ikke strekker til. 

– I det øyeblikket han sa de ordene kunne jeg merke helt fysisk at det trykkende lokket forsvant. Da forsto jeg at musikken har en kraft der ordene ikke strekker til. Og det forandret mye for mine suksesskriterier, forteller han.

– Suksess handler ikke om å være høyest på hit-lista. Det handler om at musikken får en betydning. Jeg fikk et nytt perspektiv som gjorde at jeg ikke kunne skrive sanger på samme måte igjen. Hvis sangene kan tale til mennesker, inspirere og hjelpe betyr det utrolig mye mer enn hit-lister.

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse.