Bønn har rom for Gud

Bønn er mer  enn noe vi gjør i forbifarten. Noe av det kule med bønn er at vi kan be hvor som helst når som helst. «Kjære Jesus, vær med meg nå. Og resten av dagen. Amen». Selv om vi egentlig er opptatt med noe annet. Men når vi stopper etter vi har sagt «amen» går vi glipp av noe. Da blir ikke bønn så kult (av mangel på et mer passende ord) som det kan bli. For det kuleste med bønn er at Gud hører den, og svarer på den.

Det er ikke bare det vi har å si til Gud som er bønn, bønn er også stillhet og ro. Hvis bønn bare hadde vært det vi sier til Gud hadde vi ikke kommet så langt med bønn. Det som gjør at bønn utgjør en forskjell er Guds svar på bønnen. Og da kan det hende at vi må lære oss å lytte.

Fordi svaret er et annet enn det svaret vi har bestemt at Gud skal gi oss

Vi er vant  til at ting går fort. Og at det sjelden går stille for seg. Det ser man for eksempel hvis man ser en gammel film. Den går sakte. Klippene er lengre. Og de snakker roligere. Nå er det ikke sånn. Radiosanger gjøres til og med kortere for å hindre at vi skifter kanal før den er ferdig. Det gjør at det kan være en utfordring for oss å være stille.

Når vi ber må vi ofte vente på svar. Noen ganger er svaret der uten at vi ser det. Fordi det er et annet enn det svaret vi har bestemt at Gud skal gi oss. Det er da vi tror vi vet bedre enn Gud. Tenker at han burde svare slik som vi tenker er best. Det er her vi går glipp av noe. Da lar vi ikke Gud få slippe til. Eller kanskje rettere sagt, vi ser ikke hva han gjør, fordi vi er for opptatt av hva vi gjør.

Rick Warren har twitra dette: «Stop trying to impress God with your ministry and let God impress you with his.»

Det er ikke alltid vi synes svaret Gud gir passer

Det er fortsatt  helt sant at ingenting er for lite til at Gud bryr seg om det, men det som kan skje på veien er at vi blir viktiger enn Gud når vi ber.

Det kan være vanskelig når svarene ikke blir de vil vil høre. For hører vi de da? Et slikt svar kan for eksempel være en tale vi merker treffer oss. Eller at en venn sier noe som i første omgang provoserer oss. Eller en bibeltekst vi ikke vil tro at sier det den sier. Det er ikke alltid vi synes svaret Gud gir passer, for det kan utfordre oss, lære oss noe. Men det er kanskje da vi trenger det mest?

Uansett hvordan Gud  svarer, om det gjelder ting som kommer til å koste oss noe eller det er ting vi bare trenger å høre, må vi faktisk høre etter. Gi Gud rom til å svare. Stillhet slik at han kan nå igjennom. For hvor ofte får du med deg hva folk sier hvis du ikke lar de få slippe til, liksom?

Ill.foto: © Lucian Milasan – Fotolia.com