Vi er alle slitne iblant, enten det er skole, aktiviteter, stress eller alt mellom himmel og jord. Det er jo ikke så rart når det er tusenvis av ting å tenke på:

«Hva vil jeg bli?», «Har jeg noen verdi på jorda?», «Hva sier venner om meg når jeg ikke hører?», «Hvorfor er det så mye ondskap i verden?» og «Hvorfor helbreder ikke Gud alle?»

Dette var tanker som virkelig traff meg når korona kom i 2020. Jeg gravde meg dypere og dypere ned fordi jeg åpnet døren for de onde tankene. De sa at jeg fortjente å ha det vondt, fordi jeg var et helt usedvanlig grusomt menneske.

Uten mål og mening

Hverdagen ble tyngre og tyngre. Volleyball, som var den tingen jeg elsket mest over alt på jord, ble nok en arena hvor disse destruktive tankene fikk makt. Det førte til at jeg måtte gi opp det som hadde gitt meg mest glede i hele verden. Kroppen klarte ikke mer. Ting som tidligere var gøy tok mer energi enn de gav.

Det er vanskelig å takke Gud for det man går gjennom

Når volleyballen forsvant, mistet jeg mye av identiteten min. Hvor skulle jeg finne min verdi nå? På dette tidspunktet klarte jeg ikke å se på meg selv som noe skaperverk av Gud; jeg var bare en skapning uten mål og mening på en klode med åtte milliarder nydelige mennesker.

I 2022 ble jeg diagnostisert med depresjon, og jeg ble sint på Gud for at han lot dette skje. Jeg så på dette som en bekreftelse på at Gud hadde gitt meg opp. Det ble rett og slett for mye for ham.

Ny start

Samme år begynte jeg på Lundeneset vgs. Dette ble en ny start for troen min. For første gang var jeg omgitt av mennesker som var trygge i troen og stolte fullt og helt på Gud.

På et møte i november i VG1 opplevde jeg å møte Gud på nytt. Det var en varm følelse som spredde seg i hele kroppen, og jeg klarte ikke å gjøre annet enn å le, samtidig som tårene kom. Etter møtet satt jeg igjen i møtesalen og leste i Bibelen, og det første øynene mine falt på var Salme 30,5-6:

Spill for Herren, dere hans trofaste, pris hans hellige navn! Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang.

Han vil aldri dra fra meg

Jeg vil takke Gud for reisen jeg går gjennom. Jeg vet hvor vilt det høres ut, for reisen har gitt sorg, arr og tårer. Det er vanskelig å takke Gud for det man går gjennom, og noen forlater ham.

Men i alt dette har jeg lært at han er med meg, selv i all dritten jeg får meg selv i. Jeg vet han aldri vil dra fra meg.

Er Gud for oss, hvem er da mot oss? (Romerne 8,31)

Han har hørt mine bønner

Hvis jeg tenker meg om, har han gitt meg alt jeg har bedt om.

Jeg spurte om styrke, og han gav meg vanskelige utfordringer for å gjøre meg sterk.

Jeg spurte om visdom, og han gav meg problemer å løse.

Jeg spurte om mot, og han gav meg farer å overvinne.

Jeg spurte om kjærlighet, og han gav meg mennesker som trengte min hjelp.

Alle mine bønner har blitt svart av Gud.