Et vendepunkt i mitt trosliv skjedde, som for mange andre, på leir. Det var siste kveldsmøte og jeg spilte bass i lovsangsteamet. En rolle jeg var vant til og som jeg koste meg i. No big deal liksom, låter jeg hadde spilt mange ganger før, forventningen for kvelden var vel sånn ganske solid midt på treet.

I en samling med teamet før møtet ble det nevnt noe som jeg ikke merket meg da, men som gjemte seg oppi hjernen min til senere. Jeg husker ikke spesifikt, men det handlet om hvordan det var viktig at vi på scenen også måtte huske å ta del i lovsangen, ikke bare spille for de i salen. At vi også skulle være åpne for Guds gjennomslag i lovsangen.

En overveldende trygghet og hvile

En uvanlig følelse

Møtet gikk sin gang, men midt i lovsangen etter talen ble jeg grepet av en uvanlig følelse, og jeg ble minnet på orda som hadde gjemt seg i hjernen min fra tidligere. Mens jeg spiller, innser jeg at jeg ikke i det minste er med i lovsangen selv. Hele min tjeneste gikk bare på autopilot og jeg måtte komme meg ned fra scenen. Jeg informerte lovsangslederen bak trommene som selvfølgelig lot meg gå ned.

(Nå må jeg være tydelig på at dette ikke er en oppfordring til at musikere bare skal gå ned fra scenen i hytt og gevær. Vi hadde vært to bassister på leiren, så han andre tok over når jeg gikk ned.)

Ned på kne

Praksisen av å knele var på den tiden fortsatt ganske fremmed for meg, men der jeg sto bakerst i salen ble det plutselig det mest naturlige jeg kunne gjøre. Etter knærne mine traff bakken tok det ikke lang tid før tårekanalene mine begynne å jobbe på spreng.

Jeg trengte å bli dratt ut av mine vante omgivelser for å bli minnet på hvorfor vi tjener.

En demning hadde bygd seg opp, og nå ble slusene åpna. Og med det vannet var en vekt – som jeg ikke hadde merket bygge seg opp – løftet av skuldrene mine. En godt brukt metafor, men det er lite som forklarer det bedre.

I det øyeblikket var det en overveldende trygghet og hvile, og til i dag fortsatt min sterkeste opplevelse med Gud i lovsang.

Autopilot

Som nevnt hadde min tjeneste gått på autopilot og min egen tro fløy bare i sirkel. Slik hadde det nok vært en stund. Jeg tror mange kan falle for den fella som meg. At tjeneste og tro bare ender opp som automatikk.

Ettersom tiden har gått og jeg har fått muligheten til å tjene mer, har jeg trent på å være til stede i min tjeneste og lovprise Gud gjennom det jeg gjør. Lovsang er en ting, men jeg har også klart å overføre det til min tjeneste i fototeam. Her har jeg virkelig kjent at jeg nå klarer å lovprise samtidig som jeg tar bilder, samt oppleve øyeblikk hvor tjenesten blir mer enn bare handlingen som blir gjort, men at man innser verdien det har.

En oppvekker

Jeg trengte å bli dratt ut av mine vante omgivelser for å bli minnet på hvorfor vi tjener. Litt på samme måte som at vi fort glemmer hva vi ber i «Vår Far» siden vi ber den så ofte.

Denne automatikken kan være en real kjepp i hjulene på en tro som vi ønsker skal prege våre liv. Slik en bevisstløs person fortsatt er i live, men kan ikke bevege seg, vil vår tro stå stille hvis den ikke preget av bevissthet rundt vaner, valg og prioriteringer.

Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! (Romerne 12,11)