Den første gangen jeg ble deprimert, hadde jeg nettopp fylt femten år.
Jeg var en glad og ressurssterk ungdom som levde i en trygg og god familie med alt jeg kunne ønske meg. Men så, etter noen måneder med motgang, hadde jeg ikke lyst til å leve lenger.

Verden raste sammen

Det var vinteren 1989. Det trente øyet hadde sett noen signaler over tid. Men for de fleste, meg selv inkludert, kom utbruddet plutselig og overraskende. Jeg var en person som kunne gruble mye. Dette var likevel annerledes.

Hjernen var som en overbelastet harddisk som ikke hadde minne eller kapasitet igjen.

Nå var det som om store livsgåter skulle rive meg i stykker. Finnes egentlig Gud? Bryr han seg? Hva skjer etter døden? Hvorfor er det så mye vondt hvis Gud er god? Spørsmålene opptok meg omtrent hele døgnet. Men gåtene hadde liksom ingen svar.

Da var krisen et faktum. For det var jo mye annet hodet og kroppen skulle brukes til også.

Hjernen var som en overbelastet harddisk som ikke hadde minne eller kapasitet igjen til å føre vanlige samtaler om hverdagslige ting med foreldre og venner, lese pensum, gjøre lekser, treffe tonene på fiolinen eller springe etter en ball og koordinere pasningene. For en femtenåring var dette nok til at verden raste sammen.

Ville gjøre det slutt

Når var det at tanken om å gjøre det slutt meldte seg? Jeg tror den kom med den snikende overbevisningen om at ingenting ville bli som før.

Depressive mennesker kan være helt urokkelige når det gjelder slike ting. Og fordi jeg visste så lite om depresjon fra før, hadde jeg ingen erfaringer som tilsa at det ville være mulig å finne noen vei ut igjen.

Min historie er dessverre ikke unik. Jeg er takknemlig i dag for at jeg lever. Det kan oppleves tilfeldig. Men jeg vet også at det for meg ble avgjørende at noen snakket med meg, tålte tankene mine, og samtidig våget å ansvarliggjøre meg.

Naturlig skyldfølelse

Tanker og planer om å avslutte sitt eget liv skal møte sterk indre motstand og vekke naturlig skyldfølelse hos den det gjelder. Det hører til menneskets verdighet som ansvarlig individ. Og derfor skal vi appellere til skyldfølelsen som et vern mot selvmord.

Det er en myte at vi setter mennesker på tanken om å ta livet sitt hvis vi snakker om det. Varsom og respektfull åpenhet kan virke forebyggende.

Vi må våge å spørre konkret om selvmordstanker og selvmordsplaner. Det hjelper oss å identifisere dem som trenger hjelp. For mange vil det å få rom til å sette ord på disse tankene være helbredende og forebyggende.

Livet etterpå

Det er ikke siste gangen jeg har smakt på det følelsesmørket som en depresjon er. Men det har heldigvis vært snakk om lettere depresjoner.

Når jeg har vært i sinnets og følelsenes mørke, kan Gud oppleves mer som årsaken til problemene enn selve løsningen.

Jeg har fått hjelp av terapi, familie og venner, og gode rammer i livet mitt. Jeg har også fått hjelp av antidepressiv medisin.

Jeg er takknemlig for livet og alt det gode jeg har opplevd. Samtidig kjenner jeg ikke morgendagen. Sårbarheten og muligheten for å bli deprimert er en del av meg.

Troen og fellesskapet

Når jeg har vært i sinnets og følelsenes mørke, kan Gud oppleves mer som årsaken til problemene enn selve løsningen. Da er det tungt å være prest. Det er likevel Jesus jeg gang på gang vender tilbake til. Hos han finner jeg mening og innhold i møte med de store spørsmålene, også de som forblir ubesvarte.

Tvilen er nok stadig en del av troen min. Men for meg har det vært slik at når depresjonen slipper taket, da er også Gud tilbake. Jeg tror det har sammenheng med at opplevelser av gudsnærvær har mye med sanseapparatet vårt å gjøre.

Vi tar inn gudsopplevelser gjennom fellesskap, ord, natur, skjønnhet. Mange av oss opplever at disse kanalene er lukket når depresjonen herjer.

Livet har lært meg at jeg ikke er avhengig av tegn og velsignelser for å vite at Gud er glad i meg. I mørket har jeg erfart at Jesus holder fast i meg, selv om han ikke der og da oppfyller alle mine behov.

Vær en venn

Du behøver ikke være ekspert på psykisk helse for å være en god venn for en som sliter. Noen ganger behøver du heller ikke si noe særlig. For meg har det vært godt å bli dratt ut av isolasjonen, selv om jeg ikke har hatt lyst.

Jeg har trengt noen som insisterte på å gå en tur eller ta en kaffe. Å være sammen med noen som tåler at vi er i kjelleren, som selv er på et mer normalt sted og kan fortelle oss at ikke verden går under enda.

Kanskje er det du som skal være en slik venn nå. Eller kanskje skal du våge å spørre noen om å være det for deg. Det finnes alltid muligheter!

«Gi håpet rom i denne tid, hvor langt du enn er nede. Hos den som taper i sin strid, er Herren skjult til stede». (Svein Ellingsen)