På trynet

Hvis noen påstår at han aldri synder, da lyver han, skrev apostelen Johannes i det første brevet sitt (1 Joh 1,8). For selv om Jesus har frelst oss, klarer vi ikke å holde oss unna enhver synd.

Men hva er forskjellen på å snuble inn i en eller annen synd og så det å fortsette med vilje å gjøre den samme synden igjen og igjen? Mange snakker om forskjellen på det å falle i synd og det å leve i synd. Står det noe om det i Bibelen?

 

Det Gamle Testamentet hadde ordninger for hva en israelitt skulle gjøre hvis han hadde syndet. Da skulle han gå til templet i Jerusalem og ofre et dyr til Herren. Det skulle sone for synden hans. Moseloven har massevis av slike regler. De er nokså detaljerte. En rik mann måtte ofre et større dyr enn en fattig. Grove synder, som krenket både Gud og medmennesker, krevde større ofre enn mindre synder.

Men så gjør Moseloven unntak for synder som er gjort ”med oppløftet hånd”, 4 Mos 15,30. Slike synder kunne ikke uten videre gjøres opp med offer i det hele tatt. I visse tilfelle kunne en som syndet ”med oppløftet hånd” bare berge livet om han flyktet til en av de spesielle ”tilfluktsbyene” i Israel.

Her er det altså forskjell på å synde ”av vanvare” (4 Mos 15,27) og å synde ”med oppløftet hånd”. Vi kan se for oss en trassig neve som er knyttet hardt i protest mot Gud i himmelen. Det er ikke slik vi skal leve. Bibelen skriver ellers om tomme og rene hender som løftes mot himmelen til bønn og lovsang, 1 Tim 2,8.

Vi kan nekte synden i å ta langvarig kontroll over deler av livet vårt

Luther brukte et spesielt bilde for å vise oss forskjellene her. ”Du kan ikke nekte en fugl å fly over hodet ditt”, sa han. ”Men du kan nekte den å bygge reir i håret ditt”. Vi klarer ikke å hindre synden i å ”overfalle” oss et øyeblikk. Kanskje den også fikk oss til å falle. Men vi kan nekte synden i å ta langvarig kontroll over deler av livet vårt.

La meg ta noen eksempler. Jeg klarer ikke å holde absolutt alle fartsgrenser alltid, selv om jeg prøver. Så oppmerksom klarer jeg ikke å være. Men jeg prøver å unngå at det skal skje. ”Av vanvare” kommer jeg et øyeblikk over fartsgrensene. Noen ganger blir det faktisk en liten kamp inni meg. Så kan jeg kjøre til side og be en bønn om at Gud må hjelpe meg til ikke å bryte fartsgrensene. Men hvis jeg bestemmer meg for at fra nå av bryr jeg meg ikke om fartsgrensene lenger, da nærmer jeg meg regelbrudd ”med oppløftet hånd”. Det er alvorlig.

Syndenes forlatelse er ikke syndenes tillatelse

Et annet eksempel kan være to kjærester som strever med å holde kjærtegnene innenfor de grenser kristne skal leve etter inntil de er gift. Her blir det stor forskjell på å kjempe for å leve rent, med noen fortvilte nederlag som en prøver alt en kan å unngå, – i forhold til dem som lar alt flyte, kjøper kondomer og har sex med hverandre. Da er det ikke lenger bare fall i synd, da lever de i synd.

Syndenes forlatelse er ikke syndenes tillatelse. Hvis nåden blir billig kan det hende at det ikke lenger er Jesu nåde det er snakk om. For den kostet Guds Sønn livet.

Det er forskjell på å falle i samme synd for tusende gang, og så å leve i synden, slutte fred med den, unnskylde den, etablere seg i den. Men et millimeter-regnskap for når det ene nærmer seg det andre kan ingen gi. Samvittigheten kan hjelpe et stykke på vei, men også den kan feile. Noen ganger kan det være best å snakke gjennom hele greia med en voksen kristen.

Ill.foto: Eleaf/flickr.com