Bibelteksten finner vi i 5 Mosebok 8,2–3.

Du skal huske den lange veien som Herren din Gud førte deg disse førti år i ørkenen, fordi han ville ydmyke deg og prøve deg og få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn.

Gud ydmyker Israelsfolket

Gud hadde reddet Israelsfolket ut fra slaveri i Egypt, og etter 40 års vandring rundt i ørkenen, står de nå nesten klare til endelig å gå inn i sitt nye hjemland.

Men før dette holder Moses en tale til dem der han forteller dem hvilke planer Gud har for dem videre, og hvordan Gud vil at de skal leve.

To ganger i disse versene gjentar Moses at Gud “ydmyket” folket mens de var i ørkenen. Liker du å bli ydmyket? Ikke jeg heller, det kan kjennes både vondt og nedverdigende mens det står på. Så hvorfor gjorde Gud dette? Teksten gir oss flere svar.

Innse sannheten

En grunn var så folket skulle få vite sannheten om seg selv. Israelittene var nok slik de fleste av oss kan være. Vi tror kanskje selv at vi stoler på Gud og ønsker å leve etter hans bud.

Men så kommer vi opp i situasjoner som beviser at hjertet vårt egentlig ikke er med på dette, og når det kommer til stykket vil vi helst gjøre ting på vår egen måte.

Det er ydmykende å måtte gi opp kontrollen og gi den videre til Gud.

Noen ganger må det vanskelige, “ydmykende” opplevelser til for at vi skal se sannheten om oss selv og om Gud. Vi må vekkes opp og skifte kurs, særlig hvis vi er på vei bort fra Gud.

Ydmykhet og stolthet

Det motsatte av ydmykhet blir stolthet, som i kristenlivet blant annet handler om at vi tror vi ikke trenger Gud, men klarer oss bedre selv.

C. S. Lewis skriver om dette:

“As long as you are proud you cannot know God. A proud man is always looking down on things and people: and, of course, as long as you are looking down you cannot see something that is above you.”

Stolthet gjør at vi ikke føler noe behov for Gud i livet vårt. Skal vi vende tilbake til ham igjen, må vi kanskje la Gud knuse stoltheten vår i noe som ofte kan være ydmykende opplevelser.

Avhengig av Gud

Israelsfolket burde tatt lærdom fra ørkenlivet, som viste dem at hver gang de trodde at livet uten Gud var bedre og enklere, motbeviste Han det på ulike måter.

I ørkenen viste Gud dem at alt i livet, både materielt og åndelig, var avhengig av Ham.

Det var også slik da han ga dem manna; mat som regnet ned fra himmelen. Denne kom på nytt hver dag, og det var ikke mulig å lagre den for å “sikre seg,” for da ble den dårlig. Den skulle vise folket at de hver dag på nytt måtte stole på at Gud ville forsørge dem.

Gi opp kontrollen

Både vi og Israelsfolket kan bli blindet av behovet for å skaffe og lagre “brød” og andre materielle ting fordi vi vil ordne opp i alt selv.

Det er ydmykende å måtte gi opp kontrollen og gi den videre til Gud, stole på Hans omsorg for våre behov. Men dagens tekst bør minne oss om det Jesus sa over tusen år etter Moses:

“Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.” (Joh 6,35).