Nåde for fanger

Han sitter atter  en gang på cella si i fengselet. Dette var fjerde gangen. Han stirrer på den grå veggen med ei korktavle med lapper og et par bilder. Blikket festes på bildet av dattera på 12 år. Det blir uklart fordi øynene fylles opp av tårer.

Hvordan kunne han skuffe henne igjen?! Da han snakket med dattera rett før siste løslatelse hadde hun spurt han om han lovte å ikke ruse seg mer og slutte med andre dumme ting som gjorde at han kom i fengsel. Dette hadde han lovt. Han hadde jo vært på behandling og ulike program for å klare dette, og trodde selv han skulle klare det.

Han skuffet igjen

Også ville han  prøve å være den faren for dattera han ikke hadde vært alle disse årene. Men, han skuffet igjen. Skuffet dattera, skuffet kontakpersoner som hadde hjulpet han, skuffet seg selv, og han skuffet Gud. Han visste at mye av det han gjorde var galt, men det var så utrolig vanskelig å motstå når fristelsene var foran øynene på han. Han hadde etter sist fengselsopphold tenkt mye på det presten hadde snakket om.

Det med nåde og at det ikke kom an på gjerninger, men troen. Trodde han på Jesus? Han var usikker på om det var godt nok etter å ha møtt ”flinke” kristne folk i menigheter som så ut til å fikse livet. Hvordan kunne han som hadde gjort så mye galt ha adgang til himmelen og få et forhold til Jesus? Kunne han også ta del i gaven som kalles nåde?

Lar vi dem få bli kjent med den Jesus som elsker de?

Jeg tror at  mange mennesker, både mennesker som har vært i fengsel og mange av oss andre tenker at vi er for dårlige til å kunne være kristne. Vi er full av synder og har så mye vi må fikse på før vi kan nærme oss Gud. Det kan tenkes at spesielt innsatte kan kjenne på disse tankene. Spesielt når vi som har vært kristne hele livet og aldri vært i fengsel, viser utad at vi fikser livet.

Dømmer vi dem som har hatt en vanskeligere start på livet enn oss? Lar vi dem få bli kjent med den Jesus som elsker de, på tross av det de har gjort? Og så må jeg jo spørre meg selv…er vi noe bedre enn dem? Jeg har ikke vært i fengsel, men jeg er født med en syndig natur og gjør masse galt som jeg angrer på – derfor står vi alle på lik linje foran Gud og det eneste som skiller oss, er om vi vil ta imot Guds gave eller ikke! Denne gaven som kalles nåden.

For Gud står vi alle likt

I Rom 3, 21-24 står  det ”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.”

Vi er alle syndere og trenger Hans tilgivelse. Her på jorda blir lovbrudd rangert etter alvorlighetsgrad og det måles i hvor mye galt vi har gjort. Men for Gud står vi alle likt. Jesus tok på seg all synd og Paulus sier i romerbrevet ”Der synden er stor, er nåden heldigvis enda større.”Jesus tok på seg alles synd, alle slags synder og disse overtredelsene ble til frifinnelse.

Derfor kan til og med drapsmenn komme til Jesus med sine synder, ta imot hans tilgivelse og hans nåde som er gratis. I Rom 6, 23 står det at ”syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus vår Herre.” For et løfte, for en gave, for en Gud.

Ill.foto:  Giulia Forsythe på flickr