Meg eller Jesus?

Max Lucado, en amerikansk pastor, forteller i boken Det handler ikke om meg om en fersk museumsguide i et kunstgalleri.

Han begynte bra, og gjorde som han skulle: Viste folk rundt, fortalte om kunstnerne og kunstverkene og tok et steg til siden slik at tilskuerne kunne nyte kunsten.

Da han oppdaget entusiasmen og jubelen hos publikum ble han revet med. Etter hvert sto han litt nærmere kunstverkene, og til slutt stilte han seg rett foran dem for å ta i mot publikums hyllest, som om det var ham folk hadde kommet for å se.

Jeg var i ferd med å bli som museumsguiden

Jeg liker å synge, og det hender jeg gjør det. Foran folk. Etter en opptreden med et kor en gang, tok jeg meg selv i å tenke «Åh, den sangen skulle jeg sunget solo på. Jeg skulle virkelig gjort den sangen så rørende og fin at det ikke fantes et tørt øye i salen etterpå. Jeg skulle formidlet Jesu kjærlighet, pekt på bildene som rullet på storskjermen, stilt meg foran og…»

Plutselig oppdaget jeg at jeg var i ferd med å bli som museumsguiden som stilte seg foran maleriene han var satt til å vise frem.

Sannsynligvis liker du å bli stilt i best mulig lys

Det er ikke sikkert du liker å stå foran folk å synge, men sannsynligvis liker du å bli stilt i best mulig lys. Og det er ikke så rart. De fleste liker oppmerksomhet, suksess, applaus, beundring og så videre. Og det trenger ikke være noe galt i det.

You be lifted high.
You be lifted high.
You be lifted high in my life, o God.
And I fall to my knees,
so it’s You that they see not me.
Jesus You be lifted high!

(Fra Michael W. Smiths CD «Stand»)

Men når oppmerksomheten og applausen blir viktigere enn det å peke på Jesus, da er vi på feil spor. Da må vi tenke gjennom motivene våre for å gjøre det vi gjør, og be om at vi ikke må bli den som stiller oss i veien for Jesus, men heller leve etter ordene fra refrenget til Michael W. Smith: Bøye oss ned, slik at det er Gud de ser, ikke meg!