Et lam som ble slaktet fikk en helt sentral rolle da Gud frelste Israelsfolket ut av Egypt.

Dette lammet skulle senere vise seg å være et veldig klart forbilde som pekte frem mot da Jesus døde, mange hundre år etter.

De ti landeplagene

Tidlig i Det gamle testamentet hører vi om Moses som gikk til Farao og ba ham la Israelsfolket få dra fra fangenskapet i Egypt. Men Farao nektet, han var ikke interessert i å gi fra seg et par millioner gratisslaver.

Gud lot derfor ulike plager ramme Egypt, for å gi Farao en mulighet til å ombestemme seg. Men han nektet fortsatt.

Slik fremstilles de første ni plagene og Moses som prøver å snakke med Farao i filmen «The Prince of Egypt»:

Om de ulike plagene: Hver av disse plagene angrep samtidig ulike guder egypterne tilba. Da Nilen ble forvandlet til blod, viste det elveguden Hapi sin avmakt. Når mørket kom, viste det at solgudene Re og Horus var maktesløse. Og slik var det med alle plagene.

Guds dom over egypterne

For å få Farao til å la Israelsfolket dra, sendte Gud en tiende og siste plage – kraftigere enn de andre.

Herrens engel skulle gå gjennom Egypt og ta livet av alle førstefødte hos egypterne. Som eldst i søskenflokken har dette naturlig nok alltid gjort sterkt inntrykk på meg.

Men Farao nektet å bøye seg. Han ville fortsatt ikke la israelittene dra, selv med denne sterke advarselen hengende over seg og folket.

Påskelammet ble redningen

Men Gud ville redde de førstefødte hos israelittene.

Alle husstander hos israelittene ble derfor bedt om å slakte et lam, og å ta blodet fra lammet og smøre på dørkarmene på huset.

Når Herren dro gjennom Egypt for å dømme egypterne og gudene deres, skulle blodet være merket som viste hvilke hus israelittene var i. Og Herren ville gå forbi de husene som var merket med blod, og ikke straffe dem.

Blodet fra det slaktede lammet – påskelammet – frelste dem fra dommen. I stedet for at de selv skulle dø, ble dette offerlammet slaktet.

Det er denne «forbigangen» påskehøytiden markerte. Det hebraiske ordet for «påske» betyr å «gå forbi», akkurat som i det engelske «passover». Påsken de feiret på Jesu tid, der blant annet påskelammet ble slaktet, ble markert hvert år for å minnes at Herren «gikk forbi», og at han førte israelittene ut av Egypt.

Jesus som påskelammet

Dette lammet, som ble drept for at andre skulle få leve, er et tydelig forbilde på Jesus. Paulus skriver det rett ut:

«Vårt påskelam er slaktet, Kristus» (1 Kor 5,7).

Også Døperen Johannes sammenligner Jesus med et lam:

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29)

I evangeliene står det at Jesus døde på korset på langfredag, omtrent på det tidspunktet i påsken da påskelammet skulle slaktes.

Bildet med lammet som ble drept for at noen andre skulle leve, blir derfor veldig tydelig.

Det samme som skjedde med lammet i Det gamle testamentet skjedde nå med Jesus. Og han ga livet sitt for oss frivillig.

Flere forbilder på Jesus som lam

Når Jesus sammenlignes med et lam som slaktes, og at det skjer for at noen andre skal slippe straffen de hadde fortjent, er det flere «forbilder» på dette fra Det gamle testamentet, i tillegg til påskelammet som ble slaktet.

• Abraham ble gitt en vær han kunne ofre i stedet for sin sønn Isak (1 Mos 22). Denne væren døde slik at Isak fikk leve, akkurat som Jesus døde en «stedfortredende» død da han tok den straffen vi hadde fortjent.
• På Den store forsoningsdagen (3 Mos 16), der Israelsfolkets synder skulle sones, skulle presten Aron legge hendene på en bukk, og han bekjente israelittenes skyld og synd, og «la dem» over på bukken. Deretter ble den sendt ut i ørkenen, bort fra dem, med syndene deres, for å dø. Dette pekte frem mot Jesus, som bar verdens synd med seg på korset, bort fra oss, og tok straffen for dem på seg.
• I Jesaja 53 sammenlignes «Herrens lidende tjener» med et lam som føres bort for å slaktes, som ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder. «Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 51,5). Også dette pekte frem mot Jesus som døde på korset for oss.