Jesajas jul

Mange hundre år før Jesus ble født levde det en mann. Han var jøde, akkurat som Jesus, og kalt av Gud til en livslang tjeneste som profet (Jes. 6). Og for et liv det ble!

Jesaja fikk en  ganske spesiell oppgave av Gud. På mange måter var det en veldig kontrastfull oppgave, for hans jobb var todelt: Han skulle formidle både dom og frelse til folket rundt seg.

I sin egen  tid fikk både han og folket han levde blant og forkynte for se mye av den ene delen, nemlig dom. Han både opplevde og fikk i oppgave å formidle og forklare store vanskeligheter for det jødiske folket (og for fiendene deres, rett skal være rett).

Men han fikk også fortelle om den store frelseren som skulle komme, den Gud hadde lovet. Han forkynte om Jesus, syv hundre år før den første julen, da Jesus ble født.

Ikke som et vagt løfte fra Gud om noe som forhåpentligvis skal skje en gang i fremtiden

Det er fascinerende  å lese Jesaja, for når han snakker om Jesus, er det ikke som et vagt løfte fra Gud om noe som forhåpentligvis skal skje en gang i fremtiden. Tvert imot forteller han levende om frelsesbudskapet, så det nærmest føles som om han forteller om noe han selv har sett.

Så levende og nært er det han forteller at noen til og med synes at istedenfor å kalle ham en profet, burde han egentlig kalles en evangelist – selv om evangeliene ikke skulle bli skrevet på lenge, lenge enda.

Det må ha  vært ganske rart å stå på et støvete torg, velkjent som en mann som på Guds ordre fortalte folket at de var ulydige, og si: ”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste” (Jes. 9,6).

Så sært det må ha vært

For en forskjell! Og så sært det må ha vært. Men Jesaja var ikke bare en vanlig mann i gata, han hadde opplevd Guds tilstedeværelse og makt på en helt bestemt måte. Han hadde fått se Herrens trone, sett engler og hørt Herren tale til ham.

Likevel, i et  samfunn preget av kaos, skulle han fortelle om en mann som en gang i fremtiden skulle komme med noe helt annet. ”Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham” (Jes. 11,1-2).

For et fantastisk  budskap å komme med. Men for en merkelig opplevelse det må ha vært. Midt i et liv med tunge oppgaver, som talerøret til en Gud som refset folket sitt, og midt i et helt vanlig familieliv med kone og barn, var han på sett og vis også et helt annet sted. Han stod – og står – midt oppe i julefortellingen, midt oppe i hendelser som ikke skulle skje før flere hundre år senere.p>

Så rart det må ha føltes.

Ill.foto:  tiennegolf på Flickr.com