«Ikke tro du er noe!»

Hva skal du bli? Hva skal du gjøre? Hvem erdu?

Klart, når man går i tredje klasse på barneskolen med stor skolesekk og få bøker, er det moro å fortelle enhver voksen om sine ambisjoner. Ambisjoner om en yrkeskarriere som interiørdesigner, drosjesjåfør, fotballproff eller noe man har plukket opp.

Også Gud da? Hva vil han? Hvor vil han ha meg? I hverdagen og i det kristne fellesskapet?

Så tro at du er noe!

Når jeg spør  noen om hva de vil gjøre eller bli og de har svaret, blir jeg nesten mer frustrert. Frustrert over at noen faktisk har peiling på hva de ønsker å utrette i livet. Jeg frustrerer meg over at noen tør å følge drømmene sine, når jeg selv kanskje ikke tør det. At noen mener de er gode nok, når jeg selv ikke føler meg god nok.

Det er vanskelig.
Det er vanskelig å ta opp kampen mot verden og janteloven.
Du vil opp og frem.
Janteloven sier ned og bort.
Verden sier at du ikke er bra nok.

Men:Gud sier  at Han har skapt deg i sitt bilde. Han sier han har en plan for deg, og Han sier at du er Hans barn. Uansett hvor livet bringer deg, hva du gjør, utretter eller ikke utretter, har du fremdeles muligheten til å være Hans barn. Han elsker deg.p>

Så tro at du er noe! Følg drømmene dine…

Ingen oppgaver er små, de er alle en viktig del av helheten

Hvis du har  et personlig forhold til Gud og spør han om veien vil han lede deg inn i de oppgavene du skal ha. Store eller små. Om du skjønner det selv eller ikke.

Selv føler jeg noen ganger de «små» oppgavene ikke er bra nok. Kanskje det er flere som føler det sånn? Tenk hvis Gud vil ha meg et sted der ingen legger merke til meg? Jeg vil også være forkynner, sanger eller en stor leder så folk kan se meg! Da må jeg minne meg selv på å være ydmyk og huske på det som står i 1 Kor 12,18-22, hvor de kristne i menigheten blir sammenlignet med en kropp med forskjellige kroppsdeler:

«Men nå har  Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det.Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen?Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.»

Ingen oppgaver er små, de er alle en viktig del av helheten, og du har en plass i arbeidet. Den du erpasser inn, uansett.