Luk 2,40-52

Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner.

Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

 

Det hadde vært en ganske vanlig påske. Josef og Maria hadde tatt den årlige turen til Jerusalem og feiret høytiden der. I år hadde de også båret frem sønnen sin i tempelet. Det var tradisjonen for førstefødte gutter som ham.

Det mest merkverdige de hadde opplevd var en mann de møtte i tempelet. Han hadde kalt gutten deres «Herrens salvede». Like etter kom en kvinne til dem. Hun virket å tro at gutten hadde noe med frigjøringen av Jerusalem å gjøre.

Vanlig og uvanlig

Fortellingen videre er også preget av denne blandingen av noe helt hverdagslig og noe virkelig forbausende.

Det er fortellingen om en alminnelig, men underfull familiekrise. Midt i krisen er tolvåringen Jesus.

Og det er ikke bare denne uken av livet til Jesus som bærer preg av både det normale og unormale. I Jesus blir det dagligdagse møtt av det ekstraordinære. Det ordinære av det underlige.

Menneskelig og guddommelig

I Jesus blir det menneskelige møtt av det guddommelige. Marias sønn er Guds Sønn. En tolvårings spørsmål er Guds visdom. Han som har Nasaret som hjemby, har Guds bolig som hjem.

I Jesus blir håpløsheten møtt av håp.

I Jesus blir håpløsheten møtt av håp. Håpløsheten i Marias leting etter barnet sitt, møter etter tre dager håpet i tempelet. En påske noen år senere mister en annen Maria håpet. Hun mister det idet Jesus dør. Tre dager senere blir hun møtt av håpet i en tom grav.

I Jesus blir jorden møtt av himmel. Folkene i tempelet fikk se hvilken vanlig, men underlig gutt han var. De fikk en smak av himmel. Senere skulle Jesus knuse skillet mellom jorden og det himmelske. Da Jesus døde revnet forhenget i tempelet, og jorden fikk gløtte inn i himmelen.

Håpløst og håpefullt

Vi kristne lever i dette møtet mellom det håpløse og håpefulle. I møtet mellom døden og livet, sorgen og trøsten.

Opplevelsene her på jorden kan være preget av sykdom, synd og smerte.

En dag skal det himmelske møte oss helt konkret her på jorden igjen.

Samtidig kommer Gud oss i møte med noe helt annet. Noe himmelsk. En dag skal det himmelske møte oss helt konkret her på jorden igjen. Gud skal bo hos oss.

Han skal ta bort alt det vonde som ødelegger for oss. Og håpløsheten skal ikke være mer. Heller ikke sykdom eller synd eller smerte.

Jesus skal komme igjen og møte oss med håp og liv. Og det himmelske skal bli helt hverdagslig og jordnært.