UP Tilbake
Hvem kjenner hvem?

Hvem kjenner hvem?

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg et arbeidshefte i norsk, hvor en vanlig oppgavetype var å lese en tekst og notere ned nøkkelord.

Lost in translation

Lost in translation er en onsdagsserie her på iTro. Du vil kanskje kalle den en smule geekete, men her er rom for alle slags interesser. Dette er del fem av seks, skrevet av Knut Kåre Kirkholm.

Bibelen er opprinnelig skrevet på to språk; Det gamle testamentet (GT) på hebraisk, og Det nye testamentet (NT) på gresk. Å lese bibeltekster på de opprinnelige språkene gir oss ofte et større utbytte enn på norsk, som er et «fattig språk» sammenlignet med hebraisk og gresk.
Derfor dukker denne serien opp på iTro. I høst fikk du seks deler med NTs greske tekster som utgangspunkt. Nå er det hebraisk og GT som står for tur.

Bli med på jakt etter skjulte skatter i det hebraiske språket!

Jeg husker det kjempegodt. Jeg klarte nemlig aldri å få inn i hodet hva et nøkkelord var for noe. Det endte vanligvis med at jeg bare noterte ned noen tilfeldige ord.

Nå har jeg blitt en del eldre og fått litt mer visdom og har også fått på plass hva et nøkkelord er for noe. Kort sagt dreier det seg om ord i teksten som fungerer som nøkler, som ”låser” opp dører, slik at vi bedre forstår innholdet i teksten.

I fortellingene i Det gamle testamentet er nøkkelord et viktig virkemiddel. Et vanlig problem med slike nøkkelord er at det kan være vanskelig å finne ett bestemt norsk ord å oversette med. Derfor går vi ofte glipp av dem.

I 2 Mos 1-15 finner vi en lang fortelling om Moses og hvordan Gud brukte ham til å fri Israelsfolket ut fra Egypt. Et viktig nøkkelord i dette avsnittet er verbet ”å kjenne”, på hebraisk ”jada”. Dette ordet brukes om ulike personer i fortellingen, i ulike sammenhenger. Vi skal særlig stoppe for to forhold, nemlig forholdet mellom Gud og Israel og forholdet mellom Gud og Egypt/Farao.

Det handler om å kjenne noe med sansene, på kroppen

Når det gjelder forholdet mellom Gud og Israel brukes det for eksempel i 2 Mos 2:25 og 6:7.

Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem. (2:25)
Jeg vil ta dere til mitt folk og jeg vil være deres Gud. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, han som fører dere ut fra de tunge byrder som egypterne har lagt på dere. (6:7)

Legg nøye merke til forholdet mellom disse to versene. Verbet ”å kjenne” linker dem sammen. Gud hører folkets rop om hjelp (2:24) og Gud kjennes ved folket. Derfor griper han inn og hensikten er at folket skal kjenne at Herren er deres Gud. En spennende side ved verbet ”jada” er at det også sier noe om måten man kjenner på. Det handler om å kjenne noe med sansene, på kroppen.

Gud sitt svar blir en lekse Farao aldri kunne glemme

Leser vi videre , ser vi at ”å kjenne” også brukes om forholdet mellom Farao/Egypt og Gud.

Men Farao sa: Hvem er Herren, som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare. (5:2)

Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg rekker ut min hånd over Egypt og fører Israels barn ut fra dem. (7:5)

Han svarte: I morgen. Da sa Moses: Det skal bli som du vil, og du skal kjenne at det ikke er noen som Herren vår Gud. (8:10)

Farao kommer med en utfordring. Han kjenner ikke Gud. Hvorfor skal han da frykte Gud og lyde ham? Gud sitt svar blir en lekse Farao aldri kunne glemme. Dagen etter at Moses har talt i 8:10, begynner de ti landeplagene over Egypt. De fikk kjenne på kroppen hvem Gud er. Og den Farao som til slutt lot folket reise, hadde fått svar på utfordringen han gav i 5:2. Han fikk virkelig kjenne hvem som var Gud.

Foto:~Brenda-Starr~ på flickr.com

Siste fra hver kategori