Bibelteksten finner vi i Lukasevangeliet 7,11-17:

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen.
Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.
Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

Du kan også lytte til andakten her:

Død er naturlig

Hva tenker du om døden? I omtanke for noen som sørger over sine er det ofte vi sier slikt som «døden er en naturlig del av livet». Jeg har gjort det selv, og det er omtanke som ligger bak. Mens vi fortsatt lever på denne jorda, er det jo også sant – ingen unnslipper døden.

Men jeg tror ikke Jesus ville sagt det slik.

Jeg er ikke veldig belest på hvordan begravelser skjedde i Israel på Jesu tid, men jeg er ganske overbevist om at begravelsesfølger ble møtt med respekt. Her til lands kjører vi inn til siden om vi møter på et slikt følge.

Jesus møtte døden annerledes

Jesus gjorde det imidlertid annerledes. Når Jesusfølget møtte begravelsesfølget, ville det naturlige være at de vek til side for å vise respekt og ære til familien av den avdøde, «døden er jo en del av livet».

For ham er det nemlig ikke slik at døden er «en del av livet». Døden er det motsatte av livet.

Nei, sa Jesus. Han vek ikke til side og ga ikke plass for de sørgende til å komme forbi. For ham er det nemlig ikke slik at døden er «en del av livet». Døden er det motsatte av livet, og det demonstrerte han for gjengen som fulgte med denne dagen.

Det var inderlig medfølelse for enken som drev Jesus. Han brøt åpenbare sosiale regler i begravelsesfølget, la hånden på båren og viste, helt på ordentlig, hva han dypest sett var kommet for i denne verden. Døden skulle oppslukes av livet.

Jesus er seierherre, også over døden. Hans makt henter mennesker fra døden til livet, og denne unge mannen fikk oppleve det akkurat den dagen.

Makt over døden

Jesus avfeide ikke sorgen over sønnen, eller manglet respekt for de han møtte.

Men han brøt inn og gjorde en profetisk handling som pekte frem mot hans endelige mål, som er at mennesker ikke bare skal reddes fra en fysisk død, men den evige døden som skiller fra Gud.

Bibelen gir oss ikke grunn til å forvente at døde skal reises opp rett som det er, men fortellingen er en tydelig peker på Jesus sin makt over døden.

Den vant han når han selv gikk i døden på korset og sonet for all synd, som rettmessig fortjener død.

Dødens død

I Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring, får vi se at Jesus tilbes fordi han ga sitt liv, liksom et lam som slaktes (Åp 7,14).

Der beskrives også dødens slutt. Det er heftig lesning. Den skal kastes i ildsjøen (Åp 20,14). Døden som konsept skal altså utslettes. Det endelige oppgjøret er gjort, og Jesus proklamerer én gang for alle at døden virkelig ikke er en del av livet.

Gled og fryd deg over å kjenne ham!