Å møte meg selv i Guds speil

Hver morgen står jeg opp og går på badet. Jeg stiller meg fremfor vasken og møter et trøtt tryne i speilet.

Jeg ser meg selv med mine øyne. Hvordan jeg ser på meg selv, er også noe som definerer hvordan jeg tenker at andre ser meg også.

Hvordan jeg og andre ser på meg selv

Hvordan jeg ser på meg selv påvirker altså hvordan jeg tror andre ser på meg. Dette gjelder ikke bare utseende, hårsveis og klær, men også min personlighet – den jeg er, og det jeg sier.

Hvis jeg selv synes at jeg er usannsynlig morsom, så er det lett å tenke at alle andre synes det også (selv om det ikke nødvendigvis er sant).

For det er nemlig ikke alltid sant at folk ser deg på samme måte som du selv tror. På godt og vondt. Mennesker er forskjellige, og forstår seg på folk på ulik måte – noe av grunnen til at vi har venner vi henger mer med enn andre.

Den som ser alt

Mennesker ser fasaden min, og noen slipper kanskje litt under huden, men det er ingen som ser meg fullstendig som den jeg er. Kun Gud er den som ser alt. Gud vet hva jeg tenker, han vet hva jeg skammer meg over, han kjenner all min synd.

Han er også den eneste som ser alt dette og møter meg med en totalt uselvisk kjærlighet. Hårsveis og trøtte øyne er ikke det som definerer meg i Guds øyne. Han ser meg for den jeg er.

Både skremmende og frigjørende

Å møte meg selv i Guds speil er både skremmende og frigjørende. Skremmende fordi ingenting kan legges skjul på. Frigjørende fordi han elsker meg til tross for, og på grunn av, at jeg er den jeg er.

I Guds øyne er jeg verdifull. I Guds øyne er jeg elsket, unik. I mine øyne er jeg ufullkommen, i mine øyne ser jeg min synd, mine feil og mangler, men så vet jeg likevel at jeg ser en tilgitt synder.

En bedre start på dagen

Så hva om jeg ikke starter dagen med å se meg selv i speilet, og definere meg selv ut ifra det som reflekteres der, men med å lese Bibelen og speile meg i det bildet Gud har på meg? Det vil prege hvordan jeg ser på meg selv, og kanskje gi en bedre start på dagen.