Det er tungt å gå i dag. Kroppen min er blitt gammel, men jeg drives av sted. Tempelet står der på høyden, vakkert som alltid.  Hvor mange ganger jeg har gått disse trappene vet jeg ikke, men det er virkelig mange. Nå vet jeg at det nærmer seg slutten.

Gud har lovet meg

Det er nok mange mennesker som synes jeg har vært merkelig. Tenk å tro at man hører så direkte fra Gud. Jeg har nok sett blikkene. Noen virker som de har syntes synd på meg. De har hvisket seg i mellom:

«Der er han stakkaren. Han som er så overbevist om at han skal få se Messias. Ja, og nå er han så gammel…»

Men jeg har aldri vært i tvil, og deres hvisking har heller ikke plaget meg. Jeg kan skriftene, og de ligger mitt hjerte nært. Messias kommer, og Gud har lovet meg at jeg skal få se ham før jeg dør.

En Herrens tjener

Så er det sant nok at det har gått mange år. Og jeg er da bare et menneske. Klart jeg har kjent på mismot og lurt på når dette virkelig skal skje. Det er også mye annet som har hendt meg i livet. Mye å sørge over, og mye å glede seg over.

Jeg har levd et langt liv, og min trøst har vært Herrens ord. Jeg har valgt å stole på Hans løfte til meg, fordi skriftene vitner om Hans trofasthet. Fordi jeg har kjent han bevege seg i meg. Å være Herrens tjener har gjort mitt liv meningsfylt. Og dette løftet om å få se hans salvede har jeg tviholdt på.

Møtet

Disse tankene fylte hodet i det jeg tok stegene inn i tempelet. Her er Guds nærvær, og i dag har Gud selv ledet meg hit. Jeg begynner å be og prise Gud, og før jeg blir ferdig hører jeg svak barnegråt bak meg.

Det mest utrolige skjer.

Kroppen fylles av en fred jeg aldri har kjent før. Hjertet dunker voldsomt, og tårene presser på. Det må være barnet. Herrens salvede. Jeg tar noen forsiktige steg i retning av den lille familien. Også de virker som de er fylt av en guddommelig fred.

Barnets far ser meg inn i øynene, og vi forstår noe begge to. Moren rekker meg barnet og jeg kjenner hvordan alt faller på plass.

Gud holdt sitt løfte.

Den gleden og æren jeg kjenner på lar seg vanskelig uttrykke med ord, men jeg klemmer barnet inntil meg, løfter blikket mot himmelen og hvisker:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Luk 2,29-32

Det er helt stille i tempelet. Barnet gråter ikke lenger.

Tankene vandrer. Dette er Messias som vil lede til oppreisning, og som vil måtte lide for vår skyld. I morens øyne leser jeg glede og stolthet, men hun vil også oppleve det verste en mor kan bli utsatt for. Jeg snur meg mot foreldrene, velsigner dem, og sier til barnets mor:

Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.
Luk 2,34-35

Veien hjemover blir jeg gående å lovprise Gud. Han som holdt sitt løfte til meg. Til hele Israelsfolket og verden.

Det er tungt å gå, men hjertet er ubeskrivelig lett.