Martyren Lucia

Det er trettende desember, det er luciadagen.

Midt i adventstiden kommer altså denne feiringen hvor man får gleden av å kle seg ut i hvite kjoler.

Hodeplagget for anledningen er gjerne enten en spiss hatt eller en krone med lys, og sist men ikke minst må man huske på å anskaffe en stjernestav eller et levende lys som man kan bære.

Når man så føler at antrekket sitter bra, går man i prosesjon sammen med sine festkledde venner og synger Luciasangen.

Svart senker natten seg
i stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
skyggene truer»

Ja, for det er en mørk tid man er inne i nå. Frem til den gregorianske kalenderen kom i 1582, falt Luciadagen på vintersolverv, den mørkeste dagen i året.

Og historien om Santa Lucia er en mørk historie i seg selv.

En voldsom forfølgelse av kristne

Diokletian var på slutten av det tredje århundret keiser i Romerriket. «Herre og Gud» var tittelen han gav seg selv.

I motsetning til mange av de tidligere keiserne var det ikke snakk om noe demokrati, han satte seg selv høyt over borgerne.

I 303 igangsatte han en voldsom kristenforfølgelse i Romerriket, verre en noen gang før, en forfølgelse som skulle vise seg å vare i nærmere ti år.

Det første året i denne forfølgelsen var nok også det verste, og det er her Lucia kommer inn i bildet.

Martyren Lucia

Dagens hovedperson levde nemlig i disse mørke tider. Hun var da i begynnelsen av 20-årene og kom fra en velstående familie.

Legendene forteller at hun ba Gud om helbredelse for sin mor, som lå syk til døden. Da moren ble frisk, vitnet hun om denne helbredelsen.

Pengene som var blitt satt av til giftemålet hennes brukte hun så til å skaffe mat til de kristne som gjemte seg på grunn av forfølgelsene.

Myndighetene fikk nyss i dette av hennes ikke-kristne forlovede, og de fikk satt en permanent stopper for det hele.

Det sies at hun led martyrdøden på forferdelig vis i 304.

«Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8,12)

Et symbol på håp

Navnet Lucia betyr «lys» og er et symbol på håp. Et håp for dem som vandrer i mørket, de skal få livets lys dersom de bare vender om og følger Jesus.

Likesom Luciadagen kan det bli et vendepunkt hvor det går mot lysere tider. For oss kristne er vi selv kalt til å være verdens lys, vi skal skinne for menneskene, slik at de kan se våre gode gjerninger og prise Gud (Matt 5,14-16).

Luciadagen kan være en påminnelse for oss, en påminnelse om det fantastiske vi har fått del i ved Jesu frelsesverk, og en påminnelse om det livet vi er kalt til som disipler.

Et liv som ikke er uten bekymringer og motgang, noe enkelte har fått merke mer konkret enn andre.

Forfølgelse er nemlig også en realitet vår tid, la oss ikke glemme våre brødre og søstre som lider for sin tro.