LILLE MEG OG EN HIMMEL FULL AV STJERNER
Da Odd Inge var på UL for første gang som 17-åring, var han nokså usikker på seg selv.
4. juli 2015
̊Året var 2002 og stedet Meråker. Odd Inge skulle ønske noen hadde sagt til han at han var bra nok. At han var kul nok og sterk nok og morsom nok. Tretten år senere skal han holde halvparten av bi- beltimene på UL og blant annet snakke om identitet.
– Hvorfor skal du snakke om identitet?
– Jeg tenker at identitet er grunnlaget når jeg tenker på masker. I kristne sammenhenger er denne fasaden absolutt til stede. Vi føler vi må ta på oss disse maskene for å bli akseptert av hverandre i miljøet og av Gud. Jeg tror nøkkelen for å fri seg fra den følelsen ligger i en trygg og forankret identitet. En identitet som er forankret i det at vi er skapt i Guds bilde og ser verdien som ligger i det. Dersom vi kan se den kjær- ligheten Gud viser oss gjennom Jesus, så tror jeg vi kan være i stand til å leve mer maskefritt, svarer Odd Inge.
EN ATMOSFÆRE AV ÅPENHET
– Hva er det som skaper behovet for å ta på seg denne maska
– Det er nok, blant mange ting, en forventning i samfunnet om hvordan vi skal være. Du vet, det perfekte bildet som er tegna for oss. Og så kan vi være usikre på oss selv og selvbildet kan spille oss et puss. Vi sammenligner oss med de rundt oss. Vi får urealistiske idealer som vi op- plever at vi ikke strekker opp til. For min egen del kjente jeg på ensomhet da jeg flyttet til Oslo og startet å gå i Misjons- salen. På tross av at jeg hadde mange ven- ner og familie som virkelig brydde seg, så kjente jeg på ensomheten når jeg la meg om kvelden. Da jeg begynte å snakke med andre om det, så viste det seg at det var mange som følte det sånn. De hadde tenkt ”Odd Inge har det i hvert fall ikke slik”. Kanskje mange har gått i samme menighet i flere år og har et bilde at hverandre som virkelig ikke stemmer med virkeligheten.
Videre tenker Odd Inge at vi trenger å skape en atmosfære av åpenhet. Og at for å gjøre det må en kanskje starte med å erkjenne for seg selv, og andre, hva en synes er vanskelig. Han tror både ledere og de som går i menigheter må tørre å si hvordan det faktisk står til. Det tror han ville føre til større aksept for at alle kan være seg selv.
– Det må være rom for alle livets aspekter, sier Odd Inge. – Vi skal glede oss med de glade, og sørge med de som sørger. Det er selvsagt lov å være glad og å ha det fint, men jeg tror vi kan bli flinkere til å la være å skape en forventning om at livet alltid skal være perfekt. Det er en tendens i bedehuskulturen at en akker og stønner seg over hvor fryktelig galt det står til med alt, og det skaper jo i alle fall ikke god grobunn for livsglede. Det skal ikke være sånn på UL at tusen stykker sier “se på stakkars meg”. Vi kan skape en kultur for at livet kan være veldig bra, men óg at det ikke alltid er det. Så får vi prøve å være der for hverandre.
EN GUD SOM VIL NOE
– Hva tenker du rundt det å være skapt i Guds bilde?
– Alle ser på stjernehimmelen og synes den er fantastisk og føler seg liten midt oppi det hele. ‘Men hvorfor er alt dette her? Og hvorfor meg?’ spør en seg. Jo, fordi det er en Gud som vil noe med det. Han vil noe med meg og med livet mitt, og deg og livet ditt. Ofte fokuserer vi på himmelen og fremtidshåpet om at alt det vonde en dag skal gå over, og det er helt fantastisk. Det kan jo virkelig gi styrke i en vanskelig situasjon. Men jeg tenker at Gud har skapt oss og verden, og det gir et større perspektiv på livet her enn om alt bare er en stor tilfeldighet.
Odd Inge forteller at han skulle ønske at han på et tidligere tidspunkt hadde fått mer undervisning om det som ligger i at Gud har skapt verden. At det er Han som har skapt kunst og kultur – sang og musikk og dans. Det kan være sterke uttrykk for Gud som skaper.
– Gud har lagt ned kreativiteten i oss. Han har skapt oss i sitt bilde, og når jeg har lært det kan jeg se min egen verdi. Videre kan jeg ha et personlig forhold til Gud som har skapt alt det her, og som har skapt meg. Det sier noe om tanken bak det hele og bak mennesket – det synes jeg er et veldig stort privilegium å kunne vite som kristen, avslutter Odd Inge.
