Sannhetens voktere

Der en helt vanlig onsdag formiddag i Oslo Tinghus. Dommeren har satt retten. På tiltalebenken sitter en mann i slutten av førtiårene. Han er tiltalt for å ha knivstukket en slektning noen måneder tidligere. Den like gamle fetteren sitter lenger bak i rettslokalet. Etter at den tiltalte har lagt frem sin forklaring, setter den fornærmede seg på vitnebenken.

I løpet av rettsdagen er flere vitner inne. Naboer, en butikkansatt som fikk besøk av tiltalte like etter knivstikkingen, og politibetjenten som var den første til åstedet. Det blir snart klart at en av de to mennene må lyve. Her spriker foklaringene i flere rettninger. De to har også endret på mye siden de forklarte seg for politiet første gang.Jeg får en sterk følelse av at de lyver litt begge to.

I dag skal de bestemme hvem som er skyldig

Helt foran i  rettsokalet sitter to menn og en kvinne. Han ene er fagdommer, det virker klart at dette er en helt vanlig dag på jobben for han. Ved siden sitter to lekdommere. Helt vanlige folk som er hentet inn for å representere folket i denne saken. Som dommere. Blikket går ofte ned i pulten foran dem. De virker mer utilpasse enn den rutinerte ved siden av dem. De er ikke vant til dette. I dag skal de bestemme hvem som er skyldig. Hva som er et rettferdig utfall av saken.Hvem som snakker sannheten.

«Det er ikke gøy å se mennesker i en så vanskelig livssituasjon.»

Mens jeg sitter  sammen med tilhørerne – ingen fra familiene, en venn, en nysgjerrig og noen studenter – har jeg først og fremst en vond følelse i magen. Det er ikke gøy å se mennesker i en så vanskelig livssituasjon.

Samtidig er jeg fascinert av de som sitter helt foran i salen. Dommerne. Og jeg kjenner at jeg er glad for at det ikke er jeg som sitter der. For det de kommer frem til får mye å si for skjebnen til de involverte. Og byrden som oppdraget gir må tynge, tenker jeg. Det er ikke alltid lett i dagliglivet å bedømme hva som er sant eller ikke.I alle fall ikke når forskjellige personer legger frem forskjellige versjoner av samme sak.

En hellig Gud, fører til hellige bud

I Norge kommer  ikke en sak for retten uten at politiet og tiltalemyndigheten har gjort en jobb på forhånd med å finne beviser som sannsynliggjør at den tiltalte er skyldig.Det gjør jo jobben en del enklere for dommeren. Det må i alle fall være vanskelig å sitte med klubben i hånden om bevisene er usikre. Er det ikke sannsynliggjort at den tiltate er skyldig, kan det ikke falle dom.

«En hellig Gud, fører til hellige bud.»

Det problemet har  ikke Gud. Bibelen forteller oss at han ser alt som skjer. Han hører alle ordene. Han ser alle tankene. Etterforskningen blir ikke så vanskelig da. Lovverket kjenner han også godt. Det er han som har laget det. En hellig Gud, fører til hellige bud. Du skal ikke stjele. Du skal ikke lyve. Du skal ikke slå ihjel. Ikke baktale, ikke misunne. Bare gjøre godt.

Bibelen forteller at når Jesus en dag komme igjen, skal Gud dømme levende og døde. Ut i fra budene og reglene. Jeg erkjenner at jeg i utgangspunktet har et problem. Akkurat som mannen på tiltalebenken i Oslo Tingrett. Han ble dømt til fengsel i fire og et halvt år.

Derfor trenger jeg ikke grue meg til møtet med dommeren

På den siste  dag kommer ingen til å være i tvil om at Gud er dommeren. Heldigvis forteller også Bibelen at dommeren har et bankende hjerte for alle mennesker. Også meg. Derfor har han sendt en representant for å gjøre opp for de som er skyldige.I Kolosserbrevet 2,14 står det om Jesus at «gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset».

Derfor trenger jeg ikke grue meg til møtet med dommeren. Jeg kan glede meg. For det ender ikke i fengsel, men en fantastisk evighet han har forberedt for meg.