Superfint

At de som  alltid ser så glade ut helt sikkert aldri har problemer. Skult litt på ho som alltid har håret tilfeldig perfekt. Eller på han som snakker til en full møtesal som om han ikke hadde gjort noen annet noen gang. Urettferdig. Og så konkluderer vi: Jeg har det kjipt. Andre har det superfint. Alltid.

Det er en myte. Sannheten ligner ofte mer på dette: Jeg har det litt bedre enn jeg tror, og de andre har det litt (eller mye) verre enn jeg tror.

Ei venninne sa at vi på en måte må kjenne andre på oss selv, og oss selv på andre. Jeg tror ho har et poeng. Jeg kjenner meg selv best, og da vet jeg om de kjipe tinga jeg bærer på, men ikke de andres. Og andre, de ser meg kun fra utsiden. For alt jeg vet ser det ut som jeg lever et fullstendig bekymringsløst liv. Kanskje de tror jeg har det superfint. Alltid.

Vi bør anta at alle ikke alltid har det bra

Vi skal ikke  anta at alle har det kjipt heller. Men vi bør anta at alle ikke alltid har det bra. Og så kan (jeg mener må) vi slutte å sammenligne oss med hverandre. Vi må heller begynne å bry oss om hverandre. Begynne å være ærlige selv, og ikke minst må vi gjøre det lettere for andre å være ærlige.

Å la andre være ærlig kan i første omgang være noe så enkelt og konkret som å spørre hvordan noen har det i stedet for «har du det fint?». Om vi i tillegg viser at vi er klare for å høre et svar på mer en tre bokstaver er vi på rett vei.

Det gjelder å bry seg mer om andre, enn om hva andre mener om oss. Det er viktigere enn at folk skal tro at vi har det superfint. Alltid.

Ill.foto: © vladimirfloyd – Fotolia.com