Ekte

Da jeg denne helgen var på gudstjeneste slo det meg. Dette er ekte. Det er dette jeg tror på. Det er dette livet handlet om.

Det er ikke nyheter for meg. Jeg har lenge visst hva jeg tror på. Men iblant, som i helgen, hender det at det virkelig slår meg. Og jeg kan bli rent overveldet.

Visshet og storhet

Det å være samlet i Jesu navn, er noe av det aller største i mitt liv. Når vi er noen hundre som reiser oss på likt, og klart og tydelig bekjenner vår tro, da ser jeg det. Når jeg hører stemmene til venner rundt meg og alle de andre i menigheten proklamere at Gud er Far og Skaper, Jesus og Sønn og Frelser, og Den Hellige Ånd er Trøster og Veileder – da blir jeg stolt.

Jeg blir fylt av en visshet og følelser som er vanskelig å beskrive. Og jeg vet at det er ikke bare meg og noen hundre andre i studenter i Oslo som tror på dette. Det er millioner av andre kristne verden over. Det er stort.

«Boosta!»

Så er det ikke alltid sånn at jeg får en slik «boost» av å gå på møter. Eller fra å bekjenne min tro. Men det er en viktig troshandling. Og å få komme til en gudstjeneste handler ikke bare om hva en får ut av det, men også hva en gir. Hva en gir tilbake til Gud i tilbedelse til Han.

Noe større og ekte

Det å åpent kunne være en del av et større fellesskap av kristne er et privilegium. Et privilegium jeg ofte tar for gitt.

Det er langt fra alle trossøsken som med klar og høy stemme kan fortelle hverandre og Gud hva de tror på. Det er langt fra alle som har mulighet til å delta i et kristent fellesskap. Det er ikke alle som har mulighet til å lese Bibelen på sitt eget språk, engang. Likevel er de en del av vårt fellesskap.

Det som ble stort for meg i helgen er virkelig ekte. Hver dag. For millioner av mennesker. Og det må jeg minnes på. Det må jeg fortsette å være takknemlig for. Det må jeg fylle livet mitt med.