Alene

Her om dagen  ble jeg sittende å observere. Jeg hadde ikke altfor mye annet å gjøre, for jeg satt ved et bord alene. Jeg la merke til hvordan folk så på meg. På meg som satt der helt alene.

Det så ut som de sleit litt med tanken på at jeg satt alene. Det gjorde de ukomfortable. Problemet var kanskje ikke at de så at jeg satt der alene, men det de visste de kom til å la være å gjøre med saken.

De så litt på meg. Og så så de fort bort. Synes kanskje det var litt kjipt at jeg satt alene, men ikke kjipt nok til at de ville gjøre noe med det.

Jeg ser folk. Men jeg går videre

Kanskje det s å ut som jeg hadde det fint. For det hadde jeg. Jeg hadde mat å spise og en mobil å lese nyheter på. Og øyne som så opp på de som gikk forbi av og til.

Jeg kjenner meg igjen. Det var det som var det kjipe. Ikke det at jeg ble sittende der alene, men at jeg innså at jeg ofte gjør det samme. Å se, men la være å gjøre. Jeg ser folk. Men jeg går videre. Noen ganger gir jeg de et smil før jeg ser bort. Men jeg ser fortsatt bort rett etterpå. Å gjøre koster for mye.

Det handler ikke  først å fremst om å ta seg av folk. Det handler om å være glad i folk. Og da holder det ikke alltid å se, iallfall ikke når vi ser bort.

Ill.foto:  pennuja på flickr