Publikum på tronen?

Både keisere, politikere, kirkeledere og paver har forsøkt å få kontroll over kirken, å gjøre kirken til "sin". Luther tok et voldsomt oppgjør med det. Han ville avsette paven og innsette Bibelen som kirkens øverste norm.

Den danske filosofen  Søren Kirkegaard skriver ett sted slik om Luther: "Du har dog et uhyre ansvar, for når jeg ser nærmere etter, ser jeg tydeligere og tydeligere at du styrtet Paven – og satte publikum på tronen." (Journalen 29.59 fra 1854)

Hva slags kirke vil du ha?

Dette ble satt  på spissen i Norge ved kirkevalget i 2009. Den norske kirke skulle få større frihet fra stat og politikere, men bare på én betingelse: Den skulle gjennom valg til menighetsråd og kirkemøte vise at den var en riktig folkekirke der flest mulig deltok i kirkevalget. Slagordet ble derfor: "Hva slags kirke vil du ha?" Disse ordene lyste mot oss på plakater og brosjyrer, og valgmedarbeiderne fikk t-skjorter med påskriften.

Mange troende reagerte også. For dette var jo presis og bokstavelig å sette publikum på tronen. Kirken er Guds, Guds rike tilhører nettopp Gud.

Det er mer  enn tusen treff på "Guds" i Bibelen. Det handler om konkrete ting som hans engel, hus, profet, eller om abstrakte ting som Guds navn, hans ære, vrede, nåde eller kjærlighet.

Vanligvis kaller vi slik –s på norsk for genitiv, og de fleste av disse er eiendomsgenitiv. Særlig ett av disse uttrykkene har utfordret meg i sommer, nemlig "Guds rike".

Guds rike er frelsens gave, frelsens sted og frelsens tid, leser vi i fagbøkene. Det brukes ganske ofte der vi pleier å si "kirken" eller "Guds folk".

Kirken tilhører altså Gud. Guds folk tilhører nettopp Gud. Gud vil ha sitt folk for seg selv. Han deler oss ikke med verken Satan eller verden. Det er det Bibelen kaller "nidkjærhet", Gud er "nidkjær".

Les også : "En nidkjær Gudquot;

Jeg må igjen og igjen lære meg å spørre: Hvordan vilGudha det?

Men dette har  også noe å si til meg som bedehuskristen. Jeg kan lett tenke at jeg vil ha det på "min" måte i kirke, misjon og på bedehus. For mange spørsmål om menighet og organisering er ikke foreskrevet i Bibelen. Vi har derfor frihet til å tenke praktisk, "hva er tjenlig"? – for nå bruke et ullent begrep fra mitt eget stammespråk.

Det er noe sant og rett i det. Men det kan også være risikabelt, for de grunnleggende spørsmålene om hvem og hva kirken er kan vi faktisk ikke ta opp til avstemning. Jeg vil absolutt ikke ende opp i flertall, hvis det betyr at Gud eller hans ord sitter i mindretall…

Jeg må igjen og igjen lære meg å spørre: Hvordan vil Gud ha det? Det gjelder i mitt liv. Og det gjelder i vårt felles liv i menighet og misjon.

Foto: Dennis Jarvis – flickr.com