Hvis du oppholder deg utenfor kristenbobla en liten periode vil du raskt innse noe ganske åpenbart, men veldig viktig;

1) svært mange nordmenn er ikke kristne

2) svært mange ikke-kristne har få eller ingen kristne bekjentskap selv

3) svært mange ikke-kristne må følgelig gjøre seg opp en mening om den kristne tro basert på deres observasjoner av hvordan kristne oppfører seg på avstand.

Dette innlegget kunne slik sett veldig gjerne ha handlet om alle de gode grunnene til at vi kristne bør bruke mye (mer) av tiden vår utenfor våre trygge små bobler.

Men det skal altså handle om det tredje punktet over. Og slik en del kristne oppfører seg for tiden kan jeg dessverre veldig godt skjønne at mange ikke-kristne konkluderer med at det kristne vitnesbyrd ikke er spesielt troverdig, og at Kristus selv følgelig ikke er noe for dem.

Det absolutt siste vi trenger er kristne som prøver å tolke alle verdens tragedier som uttrykk for Guds vrede i møte med menneskelig synd.

Det er ikke vits å sløse mer tid på å gå rundt grøten, så jeg går rett på sak: Hvordan kan vi forvente at ikke-kristne skal ta Kristus på alvor når de ser hvordan en del kristne oppfører seg i møte med de krisene vi står oppi?

Visjon Norge og koronakrisen

I lys av de siste tiders nyheter gir det mening å starte med Norges antagelig mest profilerte kristne kanal, og i mine øyne en av de mest problematiske representantene for kristenheten forøvrig; Visjon Norge.

Kanalen har skapt store overskrifter i det siste etter å ha brukt koronakrisen til å promotere «virushemmende» kosttilskudd, til å spre konspirasjonsteorier om virusets opphav, og til å gi det som for meg fremstår som regelrette kvakksalvere og sjarlataner en plattform til å ta betalt for å «beskytte» givere mot viruset.

Heller enn å formidle trøst, håp og nåde for synder, møter kanalen med andre ord krisen med kynisk utnyttelse av engstelige og sårbare mennesker. Bordene i det tempelet trygler om å veltes.

Som om ikke dette var nok overgikk kanalen selv seg første påskedag, ved å kringkaste en grusom tolkning av en annen tragedie; nemlig kongefamiliens tap av Ari Behn.

På selveste oppstandelsesdagen presterte en predikant å implisere at Ari Behn tok sitt eget liv som en slags straff fra oven for at Kong Harald «hyller islam og propaganderer homofili for barn».

Ufølsomt og tonedøvt

Jeg skammer meg sannelig ikke over evangeliet, men jeg kan tidvis kjenne på en inderlig skam over hvor tonedøve og ufølsomme felles kristne kan være i møte med tragedier i dag – det være seg kongefamiliens, eller pandemien vi alle opplever.

Hvis vi kristne skal ha noe som helst formål i denne verden, burde da det å bringe trøst og omsorg og å dele håpet vårt for evigheten stå øverst på agendaen.

Det absolutt siste vi trenger er kristne som prøver å tolke alle verdens tragedier som uttrykk for Guds vrede i møte med menneskelig synd. Men slik meningsløs spekulasjon foregikk altså etter 22. juli, den foregår nå, og den kommer helt sikkert til å dukke opp igjen siden.

Jesus møtte forøvrig selv lignende spekulasjon om at mennesker som mistet livet da et tårn kollapset over dem, kanskje bare fikk som fortjent fordi de var spesielt syndige. Jesu svar var derimot så tydelig det kan bli; «Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere selv omkomme på samme vis» (Lukas 13,5).

Jeg er naturligvis innforstått med at Visjon Norge i økende grad representerer frynsene av kristen-Norge. Men det vet ikke nødvendigvis ikke-kristne. Og det har definitivt ikke media noen interesse av å kommunisere. Da er det fryktelig sørgelig at evangeliet forkludres i beste sendetid, og desto viktigere at andre kristne sier ifra.

Trumps løgner

Ser vi til utlandet er det verdt å stoppe opp ved en annen skikkelse kjennetegnet av løgner, konspirasjonsteorier og pengejag, som også har kommet særdeles dårlig ut av den pågående koronakrisen; president Donald Trump.

Også han har utrolig nok kunnet stole på støtte blant kristne, særlig  i USA, men også i noen få kristne miljøer her hjemme i Norge. Igjen spør jeg derfor; hvordan kan vi forvente at ikke-kristne skal ta kristne og Jesu budskap seriøst når kristne slutter opp om ledere som Trump?

Jeg forstår naturligvis at abortpolitikk har med saken å gjøre, men jeg sliter veldig med å ta en slik tilnærming seriøst når den påståtte forsvareren av det ufødte liv samtidig utviser en så grunnleggende mangel på respekt for det fødte.

Nok mennesker har allerede fått kjenne på kroppen den fremmedfrykten og rasismen Trump har legitimert gjennom sin presidentperiode, og nå har attpåtil titusenvis av amerikanere mistet livet til koronaviruset.

Hvordan kan vi forvente at ikke-kristne skal ta kristne og Jesu budskap seriøst når kristne slutter opp om ledere som Trump?

Tusenvis av disse livene kunne etter alle sigende vært spart, hadde det ikke vært for Trumps etterhvert velkjente oppførsel; løgner om at viruset ikke er farlig, om at USA har få caser og at myndighetene har kontroll; konspirasjonsteorier om at viruset bare er lureri fremmet av det demokratiske partiet; og typisk skepsis til ekspertise som har resultert i at instansen for sykdomsbekjempelse har blitt så å si utradert under Trump.

I denne konteksten hevder Trump full autoritet (på tvers av grunnloven), men intet ansvar. Og fra å avskrive korona som en svindel, innebærer nå et «vellykket» scenario hvor kurven flates ut potensielt flere hundre tusen døde.

Et fryktelig tragisk resultat av en overveldende inkompetanse som kun matches av Trumps enorme ego.

Og denne mannen har altså kristne langt på vei vært med på å legitimere selv underveis i det vedvarende togkrasjet som har vært hans politiske karriere til nå. Det er ikke bare totalt politisk tonedøvt, men direkte sørgelig.

La politikk være politikk?

Så ser jeg veldig for meg motsvaret om at vi kristne ikke må henge oss altfor mye opp i denne verdens politikk og ledere. La Cæsar gjøre sitt, og Gud og oss gjøre vårt, liksom, for håpet vårt er tross alt ikke i politikeres hender. Mon det.

Jeg takker Gud for at mitt håp ikke er i hendene til Trump, jeg, men det er lett å være tøff i trynet når man ikke må kjenne konsekvensene av hans vanstyre på kroppen.

Og mitt klare inntrykk er at slike forsøk på å tone ned politiske bekymringer ofte ikke er et resultat av teologiske læresetninger, men av manglende kontakt med ikke-kristne og deres (tidvis legitime) oppfatninger av kristent hykleri.

Derfor vil jeg igjen oppfordre til å tenke på dem som kun observerer kristne fra avstand.

Der det ikke er rart om mange forholder seg svært skeptiske til Kristus når de ser hvordan noen av hans følgere ter seg, er heldigvis løsningen forholdsvis ukomplisert; vi får ta mer ansvar selv.

Veldig gjerne ved å ikke fremstå ufølsomme og komplett tonedøve, men mest av alt ved å gjøre avstanden mellom kristne og ikke-kristne mindre. Og da må vi driste oss ut av våre trygge bobler.