Han kjenner deg
I Narnia kjente den beste den verste. Og gjorde alt for ham.
C.S. Lewis
22. november var det nøyaktig 50 år siden Clive Staples Lewis døde. Han er kanskje mest kjent som forfatteren av Narnia-bøkene, men han skrev også mange andre bøker – og mange av dem var kristne romaner og oppbyggelsesbøker. Han er regnet for å være en av det 20. århundres viktigste og beste apologeter.
For å markere dette, kommer vi til å ha litt ekstra fokus på C.S. Lewis denne måneden, med flere saker som tar utgangspunkt i Lewis og bøkene hans.
«Men hvem er Aslan? Kjenner du ham?»
«Han kjenner i allefall meg,» svarte Edmund.
C.S. Lewis er nok aller mest kjent for de syv bøkene om Narnia. Og selv om mange av karakterene i bøkene er velkjente, er det to som skiller seg ut kanskje mer enn noen andre.
Den ene er Aslan – løven, lammet, Guds sønn. Kristusfiguren. Den andre er Edmund.
Hvorfor er egentlig Edmund så godt likt? Han er jo så ufordragelig til å begynne med – ondsinnet, slu, sjalu. En grisk løgner – og attpåtil en sviker. Som selger søsknene sine, og en hel verden, for litt godteri og et løfte om makt og rikdom.
For en slask. For en… ukomfortabelt kjent fyr. Han ligner litt på noen jeg kjenner.
Og det var nok hele poenget. For Edmund er oss. Deg, og meg. Menneskeheten, som vi gjerne kalles. Han gikk loddrett på trynet, i full visshet (innerst, innerst inne) om at det ikke var rett. Men han gjorde det uansett.
Likevel fikk han lov til å komme tilbake. Og han fikk lov til å angre. Og Aslan, som kjente ham tvers gjennom, kalte ham ”kong Edmund den rettferdige”.
Det viktigste for oss er ikke om vi kjenner Jesus
Det viktigste for oss er ikke om vi kjenner Jesus. Ikke egentlig. Eller jo, det er jo det. At vi kjenner ham i den forstand at vi tror på ham, og den han sier at han er, og det han har gjort for oss.
Men vi kjenner ham ikke fullt ut – vi kan ikke kjenne ham fullt ut. For vi er utilstrekkelige, uperfekte mennesker.
”Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet,” står det i 1. Joh. 4,8. Vi kan ikke kjenne Gud, ikke helt, så lenge vi er syndige mennesker.
Og i Johannes evangelium står det at ”Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er” (1,18).
Det aller viktigste, det som gjør at det er noe poeng for oss å kjenne ham i den grad vi kan, er at han kjenner oss. At han kjenner oss tvers igjennom, og likevel vil ha med oss å gjøre.
Helt ned til den nakne sannheten
Det fikk Edmund oppdage. Og det fikk den nesten like ufordragelige, overlegne Eustace (som stilte spørsmålet over) også oppleve. Han var blitt til en drage, et enormt, grusomt monster skapt av begjær og overmot – men Aslan renset ham. Flådde av ham lag etter lag etter lag, helt ned til den nakne sannheten.
Gud kjenner deg. Uansett hvem du er, eller hvordan du er. Uansett hva du har gjort, eller sagt, eller tenkt. Uansett hvor lenge du har levd galt, eller prøvd å skjule hvem du er. Uansett hvor lite du tror du er verdt.
Han kjenner deg. Og han elsker deg – elsker deg så høyt at han valgte å dø for alt det du har gjort, som han vet om, og som han tar bort. Akkurat som Aslan.
”Han kjenner meg,” sa Edmund. Edmund den rettferdige.
Jesus kjenner deg. Og han kaller deg rettferdig.
”Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom. 3,24).
Les også: C. S. Lewis – Flytrening
Les også: C. S. Lewis – Hjemlengsel
Les også: For hjerte og hjerne
Les også: C. S. Lewis – Alt eller ingenting
Les også: Lest: Se det i øynene (C. S. Lewis)
Les også: Nytt russekort (Topp 10 C. S. Lewis-sitater)
Ill.foto: Max Seyberth på flickr.com
