Elsk din Netflix som deg selv

Først, en gripende fortelling fra sist ungdomsleir jeg talte på: Jeg hadde talt om at Jesus var veien, sannheten og livet, og jeg hadde til og med laget et gripende dikt jeg fremførte (vet ikke hva jeg tenkte på der).

En av guttene i salen så undrende på meg, og det ante meg at talen min hadde begynt indre og livsforvandlende prosesser hos han, som seg hør og bør. Da kvelden gikk mot slutten, gikk jeg mot guttenes sovesal og den samme gutten kommer imot meg i sokkelessen, med nød i blikket.

Med forventning om frelsesønske spurte jeg i riktig Jesu-ånd: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Med lengsel og nød i stemmen svarte han: «Gi meg passordet til det trådløse nettet!».

Han hadde lurt på det i hele kveld, og ville gjerne se noe på Netflix. Jeg ga han det, og gikk skuffet på rommet mitt. Og spilte av en serie på Netflix selv.

«These are the days of our lives»

Unge voksne bruker rundt sju timer på medier hver dag. Internett, mobil, musikk, TV, radio, magasiner, data ++. Det tilsvarer 2555 timer i løpet av ett år, eller 106 dager. Så fra du er 20 til du er 30 vil du ha brukt ca tre hele år av disse utelukkende på medier.

Jeg får alltid litt lyst til å bli amish når jeg leser sånt, men så kommer jeg på at jeg er like handy som en blind gullfisk. På stylter.
Det store spørsmålet er selvsagt hva dette gjør med oss. Blir vi selvsentrerte, usikre og mer engstelige av alt vi hører og ser?

Eller alles mødre skrekk: Får vi faktisk firkanta øyne? Eller får de futuristiske filmene fra 80-tallet rett: Blir vi plutselig utsatt for en felles hypnose og alle tror de er hunder? (det ville samtidig vært litt kult).

Plingenes herre

Personlig er jeg ikke så bekymret for budskapene vi mottar fordi vi er koblet på. Problemet er vår manglende evne til å koble av. Vi har alle vært med – og vært –  vennen som ikke klarer å legge fra seg mobilen. Eller hengekvelden som ble til «la oss sitte på hver vår mobil»-kveld. Det er noe dypt ironisk over at sosiale medier har gjort oss mindre sosiale.

Vi kommer ikke unna at det vi bruker tiden vår på, viser hva som er viktig for oss.

I tillegg, hva vi snakker om viser hva som er viktig for oss. Er jeg den eneste som tenker noe er grunnleggende galt ved at det er naturlig å snakke om seriene man har sett siden sist, men unaturlig å snakke om hva en har lest i Bibelen siden sist?

Det første, kan vi snakke om lett og ledig når som helst, mens det siste må vi ha telys, kaffe og sitte i en sirkel for å være komfortable med.

Silence! won’t kill you

For å ta et bibelvers litt ut av sammenheng, så står det i Jesaja 30,15: «I stillhet og tillit skal deres styrke være, men dere vil ikke».  Vil vi våge å være stille? Det er ikke krevende å velge støy, men det er krevende å velge stillhet. Det fører til at vi risikerer å kun kjenne til den pinlige stillheten, men ikke den gode.

Som Mama Maggie har skrevet: «Gjør hjertet ditt stille for å lytte til din ånd. Gjør ånden din stille for å lytte til Hans Ånd. I stillheten forlater du de mange for å være hos Den Ene».

Kanskje vil vi si som Elia at Gud ikke var i ilden, stormen eller jordskjelvet – eller i TV-en, mobilen eller anlegget – men i stillheten?

Det er nok ikke så mye som må til for å bedre det. Noen samtaler, noen spilleregler og noen aktive valg. Jeg er veldig med på å ta den samtalen, om hvordan vi ønsker å leve sammen som brødre og søstre. Skal bare se sesongavslutningen av Modern Family først. Neida. Joda. Neida.