Du vet slike ting som du vet godt, men likevel glemmer hele tida? Som at det ikke er lurt å se serier til klokka to om natta, for da blir du trøtt neste dag. Og at det aldri funker å gjøre lekser på stranda. Det er så lett å glemme, og så går du på de samme blemmene. Du blir trøtt. Og blir solbrent i stedet for å få gjort leksene. Så kommer du på at dette visste du jo egentlig, du bare glemte det.

Jeg vet at Jesus vil være med meg helt uavhengig av hva jeg bidrar med – men likevel glemmer jeg det ofte.

Jeg har en slik ting i troa mi. Det har kanskje du også. Greia mi er at jeg vet at Jesus vil være med meg helt uavhengig av hva jeg bidrar med – men likevel glemmer jeg det ofte. Jeg vet at Jesus ikke er mer glad hvis jeg er leder på leir enn hvis jeg ikke orker å stå opp eller bare er sur. Hva jeg gjør betyr ikke noe for hva jeg er verdt eller hvem jeg er. Likevel prøver jeg å være superkristen. Jeg føler jeg må bevise noe for å fortjene plassen min hos Jesus, at det var verdt det for ham å dø for meg. Jeg glemmer at livet mitt som kristen ikke kommer an på meg.

To oppfordringer i spenning

Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker slik. For vi får beskjeder fra Jesus som det ikke alltid er så lett å få til å passe sammen. Vi leser i Bibelen om gratis nåde og om kall til å leve for Jesus og ta radikale valg. Vi hører to ulike beskjeder: den ene oppfordrer til hvile, mens den andre oppfordrer til aktivitet.

Den første beskjeden er enkel, men den andre gjør vi så fort om til en målestokk. Vi tenker at de som reiser til Nord-Afrika er bedre kristne enn de som blir i Norge. At de som vitner om troen sin hver dag er viktigere for Jesus enn de som ikke tør. Og at de som er engasjert og trofaste i ungdomsarbeidet faktisk er bedre kristne enn de som bare dumper innom iblant.

Det får oss til å stresse. Få dårlig samvittighet. Rangere hverandre. Vi blir så slitne, og føler at vi skylder Gud mer enn vi klarer å gi.

Ikke motsetninger

Vet du, det er ikke egentlig motsetninger. Jesus vil at vi skal være med ham, og han har aldri bedt oss om å bevise at vi fortjener det. Det er sant uansett. Og med utgangspunkt i det er vi fri til å bruke gavene våre, bli ivrige, og prioritere kreftene våre. Av og til gjør vi mye, er synlige og ser store resultater. Andre ganger er det vi som må bli tatt vare på. Poenget er rekkefølgen: først være med Jesus. Så oppgavene.