Byen min

For 15 år siden utvandret jeg fra Vestfold. Jeg forlot slektsgården min for å finne lykken i Norges hovedstad og har aldri angret. Det finnes gode grunner for at jeg elsker Oslo.

«Hei» sier jeg til naboen min. Jeg møter han på vei ut av bygården jeg bor i. «Hei» svarer han på svensk.

At naboen min snakker svensk er like naturlig som at han andre naboen min snakker en dialekt fra Vestlandet. Slik er nabolaget mitt, det myldrer av ulike språk og dialekter. Her har mennesker kommet fra nær og fjern. Noen har krysset riksgrensen i øst eller vandret over fjellet fra vest, mens andre har hatt en mye lengre reise før de kom frem til det kalde nord.

Indisk, etiopisk og et mylder av kebabsjapper

I gatene hører jeg også mindre gjenkjennelige språk. Språkøret mitt er like dødt som de er musikalske, men jeg prøver å tippe. Jeg tipper på spansk, arabisk, somalisk, engelsk, vietnamesisk, kinesisk og mange flere. Dette mangfoldet av språk samles på gatene, parkene og idrettsbanene i mitt nabolag. Det er disse språkene som skaper mitt nabolag.

Borte i parken hører jeg musikk fra scenen. Det er afrikansk musikk så langt unna norske folketoner du kan komme, men det får barna til å danse rundt i parken. Toner fra en hel verden får barn til å danse i parkene rundt der jeg bor.

Noen busstopp lenger øst holder mitt favorittlag i fotball til. Klubben i mitt hjerte har over 70 forskjellige nasjonaliteter i sine rekker. Tar jeg trikken noen stopp sørover kommer jeg til Grønland. Oslos beste shoppinggate finner du her. Det er kanskje ikke gata for deg som vil ha den dyreste veska på markedet, men er du glad i mat, så er den best. Her kan jeg handle krydder fra hele verden. Jeg finner det beste utvalget av oliven og grønnsaker. Lunsjplassene ligger på en rekke bortover. Det er indisk, etiopisk eller et mylder av kebabsjapper.

Takk Gud for mangfoldet

På vei hjemover møter jeg mangfoldet av klær, nasjonaliteter, språk og kulturer. Noen nikker et lite hei, andre raser forbi på vei til sitt gudshus. Jeg stopper opp ved fotballbanen og ser ned på gjengen som trener. De roper ut på sine egne språk i fortvilelse, før de korrigerer hverandre på norsk. De er barn og ungdommer med ulike bakgrunner og nasjonaliteter. Men språket fotball og vennskap kan ingen ta fra dem.

Det er da jeg stopper opp i min egen hverdag, bare for å kjenne på gleden av å få leve i denne byen. I en verden hvor hat noen ganger kommer så alt for nærme, så er det dette kulturelle mangfoldet som har skapt den byen jeg lever i og sammen gir vi byen et felles uttrykk. Dette er mitt Oslo og jeg elsker mitt Oslo.

Jeg sender en takk til Gud for det mangfoldet han har skapt, før jeg rusler inn i leiligheten min med asiatisk takeaway.