Mange av oss har blitt sjokkert av TV2-dokumentaren «Under Guds øye«.

Den tar oss med til innsiden av en kristen menighet på Slemmestad utenfor Oslo, der lederskapet i menigheten misbruker makten sin.

Makt som rusmiddel

Pastor og sjelesørger Edin Løvås advarte mot maktmennesker allerede i 1999.

I boken sin Det farlige maktmennesket beskriver han makt som et rusmiddel. Noen blir avhengige av den og begynner derfor å misbruke den. 

Bibelen skriver mye om slike mennesker og advarer blant annet mot selvhevdelse.

For hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt. (Jakob 3,16)

Jesus gikk ofte hardt ut mot de som hevdet seg selv. I Matteus 23, 5-7 irettesetter han de selvgode:

[De] liker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene, og at folk hilser på dem og kaller dem rabbi.

Løvås skriver at motivet for det vi gjør som kristne aldri må være å samle interessen rundt oss selv for å kunne nyte oppmerksomheten.

De første kristne hadde ett viktig mål med livene sine: å opphøye Jesus og forkynne hans evangelium.

Det har ikke maktmenneskene.

Han er bare syk etter diskusjon og ordkrig, og dette skaper misunnelse, ufred, beskyldninger, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som har mistet dømmekraften og er kommet bort fra sannheten; de mener gudsfrykten er en vei til vinning. (1 Tim 6,4-5)

Ofre for maktmennesket

Det farligste med maktmennesket er skaden det gjør på ofrene sine. I menigheten på Slemmestad ser vi hvordan medlemmene endte opp med en sykelig skyldfølelse.

«Det farlige maktmennesket bruker Bibelen som et balltre,» skriver Løvås. Guds ord brukes mot dem, ikke for dem og Bibelens vakreste avsnitt kan brukes til å forsvare en situasjon med psykisk og åndelig mishandling.

Flere synes det var vanskeligere å tenke selvstendig, ta avgjørelser på egen hånd og ansvar for eget liv. Og omverdenen begynte å kjennes som en usikker plass å leve i. 

Ydmykhet og det å ta mennesker i beste mening er idealer for kristne. Selv etter man innser at man har blitt misbrukt kan man kjenne en kjærlighet til maktmennesket.

Løvås skriver: «De aller dårligste i verden til å hjelpe et maktmenneske, er dette menneskets ofre.»

Psykiater Henrik Seyffarth har ett råd til de som opplever å bli ledet av et farlig maktmenneske: Flykt for livet!

Maktmennesker i menigheten

Judas’ brev i Bibelen har bare ett kapittel og advarer mot maktmennesker:

De er gjetere som bare passer seg selv, skyer som driver for vinden uten å gi regn, (Judas 1,12b)

Dette er folk som murrer og klager over sin skjebne, men som lever etter sine egne lyster. Med munnen taler de store ord og de smigrer andre når de har nytte av det. (Judas 1,16)

Slike mennesker har ekstra lett for å få makt i kristne sammenhenger. Om menigheten har et oppfatning av at de er salvet av Gud tør de ikke å komme med spørsmål eller kritikk. Det er farlig.

I 2. Korinterbrev 11 skriver Paulus om superapostler – flinke og godt likte mennesker, men som likevel forkynner et falskt evangelium. Hvis man har opplevd noe stort med Gud eller åndelig fornyelse er det lett å overse svakheter og feil.

Det er lett å ta for lett på dette, men Under Guds øye-dokumentaren minnet meg på hvor galt det kan gå og at hjernevask og manipulasjon kan ramme vanlige engasjerte kristne som meg selv.

Jeg anbefaler å lese Løvås’ bok som nå er gitt ut på nytt av Lunde forlag. Maktmennesker kan ta fra mennesker livsgnisten, verdigheten og troen. Derfor er det viktig å snakke om dette.

I flere tiår hjalp Løvås ofre for maktmennesker og her er hans kjenntegn til et farlig maktmenneske:

1. De må stå i sentrum for oppmerksomheten
2. De er alltid klare til kamp
3. Skyldfølelsen er deres fremste våpen
4. De bryter ned selvfølelsen
5. De forstår ikke andres behov
6. De er farlige ledertyper
7. De har et stort behov for stimulans
8. De har urimelige forventninger
9. De lurer de fleste
10. Dobbeltspill er deres livsstil
11. De elsker underordningssystemer
12. De får lettest innpass i kristne kretser
13. De angriper de svakeste
14. De har gitt seg over til maktrusen