En god og allmektig Gud?

Spørsmål:

Her er tre ting Bibelen seier Gud er:

1. Allmektig, som vil sei at han veit alt før det skjer, og kan gjøre alt.
2. God, som vil sei at han vil Ikkje at nokon skal gå til helvete
3. Vi har fri vilje.

Viss Gud er allmektig, så veit han kven som kommer til himmelen og ikkje, før vi blir skapt. Når Gud så velger å skape oss, skaper han og nokon som han veit kommer til helvete, ergo: Gud er ikkje god, fordi han lar nokon komme til helvete når han kunne unngått det. Viss ein seier at Gud ikkje veit kven som kjem til himmelen eller ei når han skaper, så er jo Ikkje Gud allmektig. Koffor skaper ikkje Gud bare dei som kommer til himmelen og ikkje dei andre?

____________

Svar:

Merk først at dette ikke er et argument mot Guds eksistens. Det er et argument mot en form for Gud, den som er både god og allvitende samtidig. Hvis argumentet holder – noe jeg ikke tror det gjør – betyr det at noen klassiske kristne ideer om Gud må revideres.

Som et argument for ateisme faller det sammen, fordi man ut fra ateisme ikke har noen objektiv moral, ingen objektiv målestokk til å kritisere Gud ut ifra. Og man har heller ikke grunnlag for menneskets verd, som jo synes å være det viktigste elementet i argumentet.

Men spørsmålet er veldig relevant for den som tror på en allmektig, allvitende og god Gud. For dem gir spørsmålet mening, og kan være et dilemma.

Hadde det ikke vært bedre om Gud lot være å gi oss fri vilje?»

Bibelen forteller om en Gud som skapte mennesker i sitt bilde, til å ha relasjon med seg selv, og til å ha fri vilje og ansvar. Hvis dette skal være genuint fri vilje, så må også muligheten for å misbruke denne være en mulighet. Dermed ligger muligheten for katastrofen innebygget her.

Vi kan spørre om det ikke hadde vært bedre om Gud lot være å gi oss fri vilje, siden den hadde så alvorlige konsekvenser. Men hvordan kan vi vite hva som ville vært «bedre»? Et univers med frie handlende vesener er det eneste universet hvor andre enn Gud selv kan forstå hva «godt» er, og hva «kjærlighet» er. Uten fri vilje kan ikke det gode eller kjærligheten realiseres.

«Hvorfor skaper Gud mennesker han vet en gang går fortapt?»

Dessuten: Vi har et begrenset perspektiv. Vi ser universet fra vårt ståsted i historien. Hva som totalt er det beste, er det jo kun Gud som kan vite. Dersom denne frie viljen gir mulighet for at det gode og kjærligheten kan eksistere reelt i evighet, vil det totalt sett fullstendig overskygge kostnadene.

Totalt sett kan det altså være «verdt det». Man kan likevel spørre spørsmålet fra individs perspektiv: «Hadde det ikke vært bedre for meg om jeg ikke hadde blitt skapt, enn at jeg skal gå fortapt?»

Dette synes å forutsette at en person ikke har egenverdi som menneske, og at det ikke hadde vært noe tap om det ikke hadde eksistert. Jeg tror det er et problematisk syn på mennesket. Jeg tror tvert imot at mennesket har egenverdi, uavhengig av vår skjebne. Livet vårt har egenverdi uavhengig av innholdet i livet vårt.

«Hvorfor skaper Gud mennesker han vet en gang går fortapt?» Det er et underspørsmål til spørsmålet om hvorfor Gud skapte mennesker med fri vilje. Å skape mennesket og gi det utøvelsen av sin frie vilje kan ha en egenverdi.

«Bibelen synes å være klar på at det finnes en fortapelse»

«Kunne Gud latt være å skape de som går fortapt?» Gud kunne latt være å skape i det hele tatt. Men vi har ikke grunnlag for å si at et univers uten disse hadde vært bedre enn et univers med en fortapelse. For å kunne si noe om det, må vi ha det berømte «totalbildet», som kun Gud selv har. For oss kan det se slik ut, men vi har ikke noe grunnlag for å si at det blir totalvurderingen når alt skal summeres opp.

Bibelen synes å være klar på at det finnes en fortapelse. Det er viktig å her å korrigere de middelalderske bildene forestillingene om «Helvete» som Djevelens torturkammer. Djevelen vil ikke vinne, og Guds dom er ikke en blind masse-henrettelse, men fullkomment rettferdig, nøye oppmålt.

Men detaljene om hva fortapelsen går ut på, er ikke klar. Selve ordet «Helvete» referer til Hinnom-dalen utenfor Jerusalem som på Jesu tid var søppelfylling, med tilhørende makk, stank og røyk, bilde på menneskelig ondskap og ødeleggelse. For fortapelsen brukes billedspråk om mørke, ild, tap, anger, taushet, ødeleggelse. Det som er viktig er at fra Bibelens perspektiv er det mennesker selv som er skyld i sin fortapelse. (Hva Gud gjør med dem som ikke har hørt om Jesus, er noe Gud selv må ordne opp i: Jeg er trygg på at han her vil gjøre det som er rettferdig og til frelse for flest mulig.)

«Gud vil at ALLE skal bli frelst»

Som C. S. Lewis formulerer det: Fortapelsen er stengt med håndtaket på innsiden: det mangler ikke på invitasjon fra Gud, men det er de som insisterer på sin avvisning. De som vil holde Gud ute fra sitt liv får sin vilje oppfylt. Det er som pasient med et betent sår, hvor legen ikke får lov til å ta bort betennelsen, men bare kan vise den siste godhet: legge plaster og bandasje på såret. (Les Lewis: Den store skilsmissen).

Vi snakker om de vanskelige områdene om hva vi mener Gud burde gjøre, eller kunne gjort. Vi må heller ta utgangspunkt i hva han HAR gjort og åpenbart om seg, først og fremst i Jesus: «Full av nåde og sannhet». (Joh 1,14)

I blant formulerer vi problemet med fortapelsen som om Gud nærmest har skylden for de som går fortapt. Eller at Gud kunne forhindret det, men uten å gjøre det. Det er det motsatte av hva Bibelen sier: Gud vil at ALLE skal bli frelst, og han har gjort ALT for at vi skal bli det: Han gav seg selv i døden for oss: Hva mer kan vi be om enn at han gir sitt liv for oss, ja at han lar seg påføre ufattelig smerte og skam fra oss mennesker, for å vinne oss mennesker tilbake til seg. Han ønsker vårt beste mye sterkere enn vi gjør det selv.