Når barn begynner å krangle, er de gjerne svært opptatt av hvem som begynte. Med en gang de blir pratet til av en voksen, finner de fram pekefingeren og sier: «Det var han som begynte!» Jeg tror vi har noe å lære av dem, når det gjelder kjærlighetens rekkefølge.

Grunnleggende

Dette temaet er egentlig ganske grunnleggende. Noen ville kanskje kalle det selvsagt. Men uten at noen sier det selv, blir det aldri selvsagt – så jeg tar på meg oppdraget.

Alt det avanserte og viderekomne man lærer seg kan fort falle sammen, dersom det grunnleggende ikke er på plass. Så la oss sammen se på en grunnleggende sannhet innen kristen tro.

To elementer

Man må ha tunga rett i munnen. Det er nemlig to elementer i kjærlighetens rekkefølge: Gud og oss. Han først, og så oss. Disippelen Johannes, som også kalles kjærlighetens apostel, setter ord på det i én enkelt setning.

Vi elsker fordi han elsket oss først. (1. Johannes 4,19)

Jeg hadde en gang en t-skjorte med dette verset på, og lærte det tidlig. Stadig må jeg komme tilbake til det, fordi det setter ord på noe viktig: At det er han som fortjener æren. Det er ikke vi som har så mye kjærlighet innabords, eller en imponerende CV med kjærlige handlinger. Det er han.

Det første steget

Når Gud sendte sin sønn ned til jorda, gjorde han ikke det fordi vi fortjente det. Vi hadde ikke vært snille nok så og så lenge, og vi var ikke verdige framfor Gud eller rene i hans øyne. Han kom ikke hit fordi vi elsket ham. Hadde det vært slik, hadde han aldri kommet.

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Romerne 5,8)

Kjærligheten kom fra Gud først. I sin enorme kjærlighet ofret han sin egen sønn.

Dette bør også minne oss på en ting. Det er ikke slik at vi må skjerpe oss, ta oss skikkelig sammen og virkelig stå på, og så kommer Jesus og dør for oss. Jeg har hørt noen beskrive det som «å vaske seg før man dusjer». Det er meningsløst, sant?

Det er bare gjennom den kjærligheten vi selv har fått av Gud, at vi kan elske noen videre.

Tanken om at vi må fikse livet og oss selv før vi kan gå opp trappa og banke på døra hans, er feil. Han viste sin kjærlighet mens vi ennå var syndere! Han gikk ned trappa og sa velkommen før du la merke til trappa i det hele tatt. For et befriende budskap det er!

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Johannes 4,10)

Det andre steget

Vi vet nå at Gud har elsket oss, selv når vi ikke ville ha noe med ham å gjøre. Hva nå?

Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. (1. Johannes 4,11)

I oss selv klarer vi ikke å elske noen. I oss bor det ikke noe godt, stadfester Paulus i Romerne 7. Det er bare gjennom den kjærligheten vi selv har fått av Gud, at vi kan elske noen videre. Igjen: kjærlighetens rekkefølge.

Guds ord utfordrer oss på å elske både Gud og vår neste som oss selv (Matteus 22,37-39), til og med våre fiender! (Matteus 5,44)

Hvordan skal vi greie det? Vel, Jesus har alt gjort det, og vi må lære av ham. Her trenger vi at barnet med pekefingeren minner oss på: «Det var han som begynte!»

For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. (Romerne 5,10)

Takk, gode Far, for at du elsket oss lenge før vi ville ha noe med deg å gjøre. Hjelp oss å elske slik du elsker oss.