Jeg husker første gang jeg var med på et ordentlig karismatisk møte.

For min del, oppvokst som lutheraner, var det en litt guffen opplevelse. Unge folk falt i bakken, lo og ble «fulle på Den hellige ånd». Jeg følte meg veldig utrygg.

Ankeret mitt den kvelden var da jeg så en kamerat som satt og leste i Bibelen, midt i kaoset. Det kunne jeg kjenne igjen og relatere til.

Lengtet etter mer

Andre ganger i livet har jeg vært mer komfortabel med karismatiske uttrykk. Både før og etter den opplevelsen har jeg hatt perioder der jeg har lengtet etter mer av Guds nærvær og inngripen i livet mitt. Men gjerne på en måte som jeg kan forstå og føle meg trygg på.

Gud har vært god, og han har tatt meg med på en reise i å oppdage mer av ham, på ulike måter, men uten å presse seg på eller tvinge meg inn i et spesielt uttrykk.

«Gud er en gentleman», sa noen til meg. «Han trenger seg ikke på.»

Det er noe jeg har kunnet hvile i når jeg har vært i sammenhenger med andre uttrykksformer enn det jeg er vant med.

Ikke nedvurder deg selv

Utfordringen for oss alle er å ikke nedvurdere seg selv når andre rundt en opplever mer ekstraordinære ting med Gud enn det man selv gjør.

Selvfordømmelse basert på sammenlikning med andre kristne er dessverre noe de fleste av oss går igjennom.

Vi har en tendens til å opphøye ekstraordinære åndelige opplevelser framfor den vanlige vandringen med Gud. Men er ikke egentlig hverdagstroen bedre enn å jage etter store opplevelser med Gud?

Søk Gud, ikke opplevelsene

Det er helt klart positive sider ved det å erfare at Gud er nær og virker iblant oss. Mange av oss har behov for slike møter med Gud, og det kan gi oss motivasjon til å fortsette å søke ham videre.

Samtidig blir det feil hvis det er de åndelige opplevelsene vi søker, og ikke Gud selv.

Det blir som å være i et forhold der man bare søker fysisk nærhet, uten å bry seg om å bli kjent med personen. Relasjonen mister hele sitt fundament, og det er ikke noe igjen å bygge videre på.

Radikal forvandling

Det er i hverdagen, i jevnlig bønn og bibellesning, når vi inviterer Gud inn i livet vårt og alt vi står i, at vi bygger på relasjonen vår til Gud.

Den trofaste, ærlige, tillitsfulle overgivelsen vokser seg sterkere over tid. Den former oss og påvirker alle delene av livet vårt, til vi er radikalt annerledes enn vi en gang var. Det er ekstraordinært.

Om du ikke føler på det samme som de andre under lovsangen eller på karismatiske møter, så vit at det ikke er noe galt med deg eller troen din. Gud er så enormt mye større enn den boksen vi ofte plasserer ham i.

Se heller etter den ekstraordinære måten han har formet deg på, og stol på at han virker i livet ditt uansett om du føler på det eller ikke.