UP Tilbake
Somebody save me

Somebody save me

Det virker som om vi aldri blir lei fortellingene om superhelter. Kan det henge sammen med ekkoene disse fortellingene skaper dypt inne i oss?

Tema

Tema på iTro i juli og på UL2015 er «Masker»

Eivind Bø er redaktør for nettstedet snakkomtro.com

Supermann, Batman, Spider-Man og Captain America har alle noe
til felles. Blant annet fikk de først «liv» i tegneserieverden, selv om de fleste av oss kjenner dem best fra filmer og tv-serier. De ser alle uforskammet bra ut i trikot, de redder alle verden – og slik kunne vi fortsatt. Det er likevel spesielt ett fellestrekk vi skal se nærmere på nå – superheltene bærer masker.

Folk flest i superheltenes univers, vet ikke hvem som skjuler seg bak maskene, kappene og trikotene deres. Kjennetegnene er riktignok der for den som vet hva en skal se etter. Likevel kan superhelter som Clark Kent (Supermann), Bruce Wayne (Batman), Peter Parker (Spider-Man) og Steve Rogers (Captain America) ved hjelp av enkle forkledninger leve relativt anonyme og normale liv, når de ikke er ute og redder verden.

Det er ingen tvil om at superhelter er i vinden, like mye nå som da de ble skapt. Se bare på den jevne tilstrømningen av kinofilmer, som årets utgivelser i Avengers- og Fantastic Four-seriene.

Somebody save me!

Det virker som om vi alle bevisst eller ubevisst lengter etter superhelter, enten de kommer “ovenfra” eller “nedenfra”. Superhelter ovenfra, som Supermann, har en iboende superkraft og minner om guder. Superhelter nedenfra er vanlige menneskersom blir superhelter; Spider-Man blir bitt av en edderkopp og Captain America får injeksjoner, mens Batman bruker sin rikdom og kunnskap for å bli en superhelt.

«Somebody save me!» er refrenget i tittelmelodien til Smallville, tvserien om Supermann som tenåring. Egentlig lengter vi alle etter noe som er større og bedre enn oss selv. Vi lengter etter å bli reddet fra en verden som rett og slett er for komplisert, for kald og for kynisk til at livet kan opp-leves trygt og godt og meningsfullt.

«Egentlig lengter vi alle etter noe som er større og bedre enn oss selv.»

En superhelt ovenfra er redningen når verden blir for stor, for vanskelig eller for ond. En superhelt nedenfra kan nok også hjelpe oss, men superheltene nedenfra gir egentlig mest håp og inspirasjon for oss selv, når vi på egenhånd prøver å redde vår “verden”. Vi vil så gjerne ordne opp og bety mer for andre. Vi vil så gjerne ha en hensikt og en mening med livene våre.

BÅDE GUD OG EN AV OSS SAMTIDIG

Hvorfor er vi så fascinert av superhelter? Hva er det som gjør at vi aldri får nok av fortellingene om dem? Kanskje har det sammenheng med den viktigste og største fortellingen som noen gang er fortalt. Den som startet på markene utenfor Betlehem og som fortsatte i den lille stallen, der Jesus-barnet ble født.

«Det er fullbragt!»

Fortellingene om superhelter, både de som kommer ovenfra og de som kom- mer nedenfra, sammenfattes på et vis i fortellingen om Jesus Kristus. Han er Gud, som kommer ovenfra, med sin iboende guddommelighet. Men han kommer også nedenfra, han er en av oss, mennesket Jesus Kristus. Jesus, sann Gud og sant menneske, utkjemper en kosmisk kamp mot ondskapen i og utenfor oss – og triumferer på korset, når han utånder med «Det er fullbragt!»

Det er Jesus Kristus som er superheltenes superhelt! Han kjempet vår kamp mot ondskapen – og vant. Og han satte oss fri fra syndens og ondskapens slaveri – fri til å være ekte og sanne mennesker.

SUPERHELTEN UTEN MASKE

Likevel er det som om vi ikke kjenner ham igjen, som om Jesus er maskert for oss.

«Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», står det i Joh 1,11–12.

 

Det er en jevn enighet blant superheltfans kloden over at de fleste maskerte superheltene holder sin identitet skjult for å verne seg selv og sine kjære mot ondskap. Det er helt klart en nobel ting å gjøre. Det er likevel annerledes med Jesus. Han skjulte aldri sin identitet i frykt for ondskap, men ga seg til kjenne for hver den som søkte ham, for hver den som virkelig ville bli kjent med ham. Slik er det fortsatt den dag i dag. Jesus trenger seg ikke på den som ikke vil ha noe med ham å gjøre. Men en dag skal Jesus komme igjen til verden, i all sin herlighet og alle skal se Ham som den han er, Guds Sønn.

I mellomtiden fortsetter superheltideen å appellere til oss med all sin mystikk og budskap om håp: Det gode vil vinne til slutt. Vi forstår ikke alt, men vi kan stole på at superhelten har kontroll. Mange mener at superhelthistoriene er et resultat av at vi har overført våre vrangforestillinger og lengsler etter guder til tegneserie- og filmuniverset. Jeg vil driste meg til å påstå det motsatte. Det er nettopp fordi vi er skapt og frelst av en allmektig Gud og Herre at vi dras mot fortellinger og forestillinger om superhelter. Bevisst eller ubevisst minner de oss om ham – Jesus Kristus, vår frelser og Herre.

snakkomtro_logo

Malchev/Flickr.com

Siste fra hver kategori