Jeg er en «sitter». I den forstand at jeg som regel foretrekker å sitte mens jeg synger/lytter til lovsangen under kristne møter.

Møteleder eller lovsangsleder uttrykker som regel at hvordan man lovsynger er opp til hver enkelt, om man vil sitte eller stå, løfte armene eller ikke. Men er det egentlig sant?

Jeg vil påstå at oss sittere har blitt motarbeidet i mange år og at det foregår en skjult agenda om at alle i forsamlingen skal bli til «ståere».

Nå vil jeg tale sitternes sak.

Ut av «bedehusbobla»

Jeg er oppvokst på et bedehus og der satt vi under lovsangen. Der kunne vi sitte i fred og ro og synge/lytte til teksten.

Etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å gå i andre menigheter og den litt mindre kjente broren til «kristenbobla», «bedehusbobla», sprakk.

Det som tildigere på bedehuset hadde vært en lek, ble brått en utfordring. Det var ikke like enkelt å være en sitter.

Frivllig tvang

«Hvordan du lovsynger er helt opp til deg, sittende eller stående, men veldig fint om du reiser deg på neste sang», er en setning jeg ofte hører.

Avsender lurer deg til å tro at du at du velger selv, men sannheten er at det eneste reelle alternativet er å reise seg.

Disse setningene er også en gjenganger fra møteleder/lovsangsleder:

• «Nå skal vi synge den siste sangen, så fint om alle reiser seg.»
• «På de neste sangene blir det mulighet til å gå til forbønn, så fint om alle reiser seg, slik at det blir enklere å gå til forbønn.»

Men du har nok neppe hørt disse setningene bli sagt:

• «Nå skal vi synge den siste sangen, så fint om alle setter seg.»
• «Fint om alle kan sette seg på de neste sangene, slik at det blir vanskeligere for sidemannen din å gå til forbønn.»

Agendaen er åpenbar. Jeg sier ikke mer.

Ulempene

Og ikke nok med det. Hva skjer med oss som nekter å reise oss? Det ender med at vi ikke ser teksten, men får derimot orkesterplass til rumpa til karen foran oss, som er 1,96 centimeter på strømpelesten. Det er ikke så kult.

Så vil jeg påstå det ser passe dumt ut å stå mens man synger «Sittende ved Jesu føtter».

Protestaksjon

Jeg vet det er mange av dere sittere der ute, selv om det ikke alltid er like enkelt å stå (eventuelt «sitte») frem som det, og til dere oppfordrer jeg til å delta på min protestaksjon:

På hvert møte fremover skal skal jeg sette meg så langt frem jeg klarer og så stå under hele talen. Da tenker jeg disse ståerne skal få noe å tenke på!

Til slutt

Fra spøk til alvor. Har det egentlig noe å si om man sitter eller står under lovsangen? Om man løfter armene eller ikke?

Bibelen beskriver at vi kan lovprise Gud ved å bøye kne (Sal 95,6) og har eksempel på folk som står, løfter armer og bøyer seg under lovprisning (Neh 8,6), men dette er ikke skrevet som noe alle må gjøre.

Bibelen fokuserer ikke først og fremst på hvordan man lovsynger:

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. (Kol 3,16)

Bibelen legger vekt på hjertets holdning fremfor kroppens. Det at vår lovsang eller lovprisning kommer fra hjertet, er det som betyr noe. At det ikke gjøres som en plikt eller som en fasade.

Så la oss ha fokus på at lovsangen kommer fra vårt indre, av et takknemlig hjerte, enten det er sittende eller stående.