Hvis vi forkaster Gud fordi vi blir støtt av Bibelen, antar vi at Han må være enig med oss

I Bibelen står det at Gud skapte mennesker etter sitt bilde.

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. (1 Mos 1,27)

Senere i Bibelen kan vi lese om at mennesker etter hvert begynte å lage avguder i sitt eget bilde. Se for eksempel Jesaja 44,9-20.

Det høres jo for oss i dag helt tullete ut. Så dumme de måtte være som tilba en gud lagd av mennesker når de kunne forholde seg til den ekte Gud!

Men kan det fortelle oss noe som er allment for mennesker – noe som gjelder også i dag? Er det lettere for oss å forholde seg til en «jatte-gud» vi har skapt i vårt eget bilde enn å stole på en Gud som utfordrer synspunktene våre?

Plukk og miks-tro

Hvilken holdning møter vi Bibelen med? Møter vi den med en holdning av at «Jeg kan ikke tro på en Gud som….» eller «min Gud vil aldri kunne….»?

Har vi på forhånd en forestilling av Gud, slik at når vi leser Bibelen og finner skriftsteder vi syns er vanskelige å forstå, plukker og mikser vi for å få det til å passe inn i dette gudebildet vi foretrekker?

Hvis vi først tror på Jesus, må vi tørre å stole nok på Bibelen og på Gud til å la den korrigere og utfordre oss.

Hvis vi for eksempel leser Bibelen og styrker under de fine versene om kjærlighet, men stryker over det vi syns høres intolerant og ekskluderende ut; om dom og bare én vei til frelse, lager vi en fantasigud for oss selv; vi danner en gud i vårt eget bilde.

Men hvis vi forkaster kristendommen fordi vi blir støtt av noe i Bibelen, forutsetter vi samtidig at Gud, hvis han finnes, ikke kan ha synspunkter som opprører oss.

Er det fornuftig?

En Bibel med autoritet

I kristen tro snakker vi ofte om å ha en personlig relasjon med Gud. Vi tror at Gud er et rasjonelt vesen, ikke en upersonlig livskraft eller verdensånd.

Hvis vi først tror på Jesus, må vi tørre å stole nok på Bibelen og på Gud til å la Ham korrigere og utfordre oss. For hvordan kan vi ellers ha en personlig relasjon til Gud?

Vi vet at i alle ordentlige relasjoner må den andre parten kunne motsi oss. Tenk deg et ekteskap der kvinnen ikke får motsi mannen. Er det en ordentlig relasjon?

Gud er ingen fantasivenn

Hvis jeg derimot har en fantasivenn, kan jeg alltid bestemme hvordan den vil reagere. Og hvis jeg har en fantasigud, kan jeg alltid kontrollere hvordan den skal være.

Men hvis Gud faktisk finnes, er han ikke min fantasivenn underlagt min kontroll. Hvis han er en ekte person jeg kan ha en relasjon til, er det ikke rart om hans karakter utfordrer mine synspunkter av og til.

Og hvis han er den levende Gud som har skapt universet og vet alt, er det kanskje naturlig at det er jeg som skal forme meg etter hans bilde, og ikke omvendt…

Eller hva tenker du?