Når vi skal si noe om Guds anger, kan det være nyttig å begynne med to vers som sier det stikk motsatte. Det hjelper oss til å få et helhetlig bilde:

Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover? (4 Mos 23,19)

Han som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske, en som angrer (1 Sam 15,29)

Et forklaringsproblem

Dette er sterke utsagn og vi kan ikke snakke om Guds anger uten disse. Dermed står vi i en situasjon der Bibelen på den ene siden klart sier at Gud ikke er som oss og angrer, samtidig som vi har mange episoder der vi leser at Herren angret på det han hadde tenkt å gjøre eller det han hadde gjort.

Dette gjør at vi har et forklaringsproblem som kirkens teologer og lærere gjennom historien har måttet komme til rette med.

Og utgangspunktet er at Gud er allmektig og allvitende, dermed gir det ikke mening at han angrer. For når vi taler om anger, forbinder vi det som regel med at noen har gjort en feilvurdering de ønsker var ugjort.

Gud tilpasser seg oss

Den vanligste løsningen på dette problemet er å si at Gud tilpasser sin åpenbaring til vår begrensede evne til å forstå. Gud er ånd (Joh 4,24), men Bibelen sier likevel at han snakker, hører og ser.

Da skulle man jo tro at han har en kropp med øyne, ører og munn osv. Det har han ikke. Men Bibelen bruker menneskelige og gjenkjennelige ord og egenskaper for å beskrive Gud.

Siden Bibelen er Guds ord til mennesker, må Bibelen bruke språk og bilder fra vår virkelighet.

Når vi leser at han «angrer» innebærer altså det at Bibelen beskriver Guds gjerning på en måte som vi kan forstå.

Gud befinner seg utenfor tid og rom. Det betyr at det ikke finnes fortid og framtid hos Gud. Alt er evig nåtid. Det er umulig for tanken vår å forstå dette. Vi makter ikke å tenke på virkeligheten uten gjennom tid og rom.

Siden Bibelen er Guds ord til mennesker, må Bibelen bruke språk og bilder fra vår virkelighet. Dermed må Guds handlinger beskrives fra vårt perspektiv, og da ser det ut som om han handler langs en tidslinje. Men egentlig gjør han ikke det. Han står helt utenfor tiden.

Da ligger det i kortene at vi ikke automatisk skal tenke at Guds anger handler om at Gud har gjort en feil eller ikke visste bedre, og plutselig oppdager tabben. Gud angrer altså ikke på en slik måte som vi gjør.

Når angrer Gud?

Det var et ganske teologisk og filosofisk argument. Men vi kan også merke oss noen detaljer i bibeltekstene om Guds anger som kaster litt ekstra lys over saken. For der ser vi at Gud enten angrer når noen har gått i forbønn eller når noen har endret sitt hjerte til det verre eller det bedre.

1. Forbønn

Når Moses ber for folket etter at de har laget seg en gullkalv, en avgud, leser vi at Gud svarer på Moses’ forbønn ved å angre på det onde han hadde tenkt å gjøre mot Israel (2 Mos 32,14). Det er et eksempel på at Gud endrer handlemåte etter forbønn.

2. Endret hjerte

Enda flere eksempler på Guds anger finner vi de stedene der vi leser at folks hjerte endrer seg. Det kan være at synd fører til at Gud sender dom i stedet for velsignelse (1 Mos 6,6; 1 Sam 15,11).

Men det kan også være positivt, at Gud velger å holde tilbake dommen fordi noen har vendt seg til ham og bedt om tilgivelse, for eksempel folket i Ninive:

Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. (Jon 3,10)

Les og tolk Bibelen helhetlig

For å oppsummere, vil jeg understreke at vi på teologisk og filosofisk grunnlag kommer skjevt ut dersom vi prøver å lage en lære om at Gud tar feil og slik angrer.

I stedet må vi prøve å forstå tekstene i lys av Bibelens budskap om Gud som den evige og allmektige, som ikke er som oss.

Det er ikke noen enkel oppgave, og det krever at vi lar bibeltolkningen vår styres av troslæren. Men av og til trenger vi en slik justering. Kirken har alltid lest og tolket Bibelen helhetlig.