– Jeg var redd for at vennene mine ville dømme meg

Hvis jeg skal være ærlig, så tror jeg at det jeg har kjempet mest med i kristenlivet mitt er menneskefrykt.

Menneskefrykt er når vi blir mer opptatt av hva andre mennesker tenker om oss enn hva Gud tenker om oss. Når vi tilpasser oss mennesker for å unngå å bli dømt av dem, heller enn å overgi oss helt til Gud.

Janteloven handler i bunn og grunn om menneskefrykt og sosial kontroll: «Skiller du deg ut, så kutter vi deg ned.» Kanskje er vi nordmenn spesielt utsatt for å bli styrt av menneskefrykt?

Bekjenne troen foran venner

Jeg husker selv hvor vanskelig det var å bekjenne troen min foran vennene mine, selv om vi vokste opp i samme kristne barne- og ungdomsmiljø.

Et vendepunkt ble da jeg valgte å reise meg opp på en kristen festival som 13-åring, som tegn på at jeg valgte å følge Jesus. Jeg husker hvor hardt hjertet mitt banket fordi jeg var nervøs for hva vennene mine ved siden av meg ville tenke om det.

Handlingen min viste dem at troen min ikke lenger var en barnetro, men et aktivt valg. Og jeg var oppriktig redd for at de ville dømme meg for det.

I den perioden ble verset i Salme 91,7 viktig for meg:

«Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet.» 

Jeg snudde litt om på verset, og så for meg at om ti tusen mennesker rundt meg skulle falle fra troen, så skulle jeg likevel velge å bli stående.

Løfte hendene i lovsang

Men menneskefrykten kan dukke opp på mange områder. Særlig synes jeg det var vanskelig under lovsang.

Det tok årevis før jeg ble komfortabel med å løfte hendene i lovsang, fordi jeg var så nervøs for hva vennene mine ville tenke om det. Om de ville dømme meg for å være superkristen eller for å vise hengivenhet.

Det var utrolig befriende å komme inn i et annet kristent miljø da jeg flyttet hjemmefra, der jeg innså at ingen legger merke til om jeg løfter hendene eller sitter eller hva jeg gjør.

Selv om jeg også der kunne ta meg selv i å late som om jeg er «på» i lovsang, selv om hjertet mitt er et annet sted.

I begge disse tilfellene er det ikke miljøet mitt det er noe feil med. Problemet er at jeg blir mer opptatt av hva jeg tror andre mennesker tenker om meg enn det å fokusere på Gud og tilbe ham. Det er menneskefrykt.

Kjærlighet driver frykten ut

Grunnen til at jeg deler dette er at jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste som sliter med menneskefrykt. Jeg tror det gjelder oss alle.

Og det eneste som virkelig kan sette oss fri fra menneskefrykt, er Guds nåde og kjærlighet.

«I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» (1 Joh 4,18a)

Jo mer vi lar det synke inn at Gud elsker oss akkurat som vi er, jo mindre opptatt blir vi av hva andre mennesker tenker om oss.

Det skaper trygghet når vi vet at han som kjenner oss på dypet, både de gode sidene og de mørke, likevel elsker oss fullt ut.

Vise sårbarhet

Da kan vi tørre å legge ned de perfekte fasadene og forsvarsverkene våre, så andre mennesker kan se at vi er ekte og at det går an å være sårbar og likevel elsket.

Det er det vi alle lengter etter å kjenne. Også i menigheten.

La oss skape et miljø rundt oss som er så preget av Guds kjærlighet at det driver frykten ut.

La oss feste blikket på han som har skapt oss, elsket oss og frelst oss, heller enn hva vi tror andre mennesker tenker eller ikke tenker om oss.

Så kan vi oppleve å bli virkelig fri.