Ifølge Google-maps kan man gå fra Kairo til Jerusalem på 148 timer. Jeg skjønner at Israelsfolket trengte noe ekstra tid; de var en ganske stor gjeng, og det var husdyr, barnefamilier og pensjonister, som skulle på tur. Og alle måtte bære med seg alt de eide. Klart det tok tid, men likevel; 40 år? 

Hva holdt de egentlig på med? Og hva kan det lære oss?

I ørkenen

For å finne ut hva som egentlig skjedde i ørkenen må vi til 4. mosebok. På hebraisk heter boken faktisk bare «i ørkenen».

Når boken starter, er det fortsatt bare gått et år siden folket rømte fra Farao i Egypt, ut i ørkenen og gjennom havet. De er fortsatt ved Sinai, der Gud har vist seg for Moses og gitt ham loven. De har brukt tiden på å organisere samfunnet sitt, og bygge opp tabernaklet – et stort telt midt i leiren som er Guds bolig. Dette er ganske detaljert forklart i 2. og 3. mosebok. Så det meste av de førti årene i ørkenen kommer altså her i 4. mosebok.

I kapittel 10 er de endelig ferdige med å henge rundt Sinai, og begynner å bevege seg mot Kanaan – det lovede landet. I løpet av denne reisen skjer det en del ting som bare er så altfor typiske. Folket klager, og påstår at det hadde vært bedre å dø i Egypt enn å bli frelst av Gud. Til og med Aron og Miriam gjør opprør mot Moses, deres egen bror. Men det er i kapittel 13 det virkelig skjærer seg.

De fleste av speiderne har ingen tro på at Gud kan hjelpe dem å få dette landet.

Folket er nesten klare til å gå inn i landet, og det blir sendt noen speidere i forveien. De kommer tilbake og forteller at det er veldig fint der, men det er helt umulig å ta landet, på grunn av de sterke folkene som bor der. De fleste av speiderne har ingen tro på at Gud kan hjelpe dem å få dette landet. Dermed blir det krisestemning i leiren, og folk ønsker seg «hjem igjen» til Egypt.

Dette opprøret, og den manglende troen på Guds plan, er bakgrunnen for at folket må gå førti år i ørkenen. Gud sier at de skal begynne å vandre mot Sivsjøen neste dag; altså tilbake dit de kom fra. De trengte altså ikke førti år på selve reisen. Men Gud mente tydeligvis at de trengte så lang tid likevel. Hva kan ha vært grunnen til det?

Motgang er tøft, men det betyr ikke at Gud ikke jobber med deg.

De førti årene var ikke bare en straff, de ble også viktige og lærerike år. I ørkenen fikk folket lære at Gud faktisk var sterk nok til å ta vare på dem.

Gud sørget for mat og vann på mystiske måter. Da leiren ble invadert av slanger kom Gud med den merkeligste løsningen noensinne (se kap 21). Disse fortellingene kom til å bli kjempeviktige for folket i hundrevis av år.

I ørkenen lærte de at Gud var til å stole på. Men de lærte også at det var avgjørende å være lydig mot Gud. Ved å være i en sårbar situasjon lærte de å ha tillit til Gud på en måte som de aldri kunne hatt ellers.

– Men var ikke målet at de skulle komme til landet som fløt med melk og honning?

Ville det ikke vært lettere hvis Gud bare fikset det med en gang? Jo, det var målet å komme dit. Men det var også nødvendig å lære at det er Gud som frelser og Gud som gir oss alt godt. Hvis folket faktisk skulle leve i et godt fellesskap med Gud i det landet han ville gi dem, holdt det ikke bare å flytte dem dit. Det måtte også skje en forandring inne i dem. Derfor var det nødvendig med førti år i ørkenen. Motgang er tøft, men det betyr ikke at Gud ikke jobber med deg.

Ørkenfedrene

Det finnes faktisk en gjeng som ble berømt for å ha ørkenvandringen som forbilde. Jeg tenker naturligvis på ørkenfedrene. Da de romerske kristenforfølgelsene forsvant på 300-tallet, syntes mange at det ble altfor lett å være en kristen. Ørkenfedrene var overbeviste om at det var sunt å gi avkall på noe, slik at man lærte seg å stole på Gud.

De nøyde seg ikke med å bruke tid på faste og bønn, men flyttet like gjerne også ut i ørkenen. På den måten prøvde de å slippe unna det verdslige jaget etter makt og penger. De takket nei til å ha et sosialt liv og en behagelig tilværelse, for å få stillhet til å konsentrere seg om bønnen og bibelen. Disse ørkenboerne ble de første munkene, og hele klosterbevegelsen er bygget på denne tanken: Det er når Gud får ta oss til side, ut i ørkenen, at vi kan lære lydighet og tillit til Gud.

Vår ørkenvandring

Ørkenvandringen er en fortelling som dukker opp igjen på flere uventede steder. Har du for eksempel tenkt på at Jesus fastet i førti dager i ørkenen? Høres det kjent ut? Og har du tenkt på at fastetiden, som vi er inne i nå, også er førti dager lang (ekskludert søndager)?

Det er ikke tilfeldig. Faste handler nemlig om akkurat dette: Å avstå fra noe godt, for å lære seg at Gud er enda viktigere. Hvis vi for eksempel holder oss unna sjokolade i fastetiden, er det ikke fordi sjokolade i seg selv er dårlig, eller fordi kroppen vår ikke er viktig. Vi sier jo i trosbekjennelsen at vi tror på «legemets oppstandelse». Og i det kommende livet skal det være fest; det burde ikke overraske oss om sjokolade står på menyen. Men for at vi skal lære oss å stole på Gud, og lære at lydighet til Gud er viktigere enn andre ting, kan det faktisk gi mening å avstå fra noe for en periode, selv om det er godt.

Faste handler ikke om å si at kroppen vår er dårlig, eller at den er lite viktig, men at det er noe annet som er viktigere.