Spørsmålet i tittelen begynte jeg å gruble på i starten av 2024. I 1. Korinterbrev skriver nemlig Paulus klart hva som ville vært tilfelle om Jesus ikke stod opp igjen.

Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. (1. Korinter 15,17)

Alt står og faller på om Jesus virkelig sto opp. Men hvorfor? Er ikke det viktigste at Jesus døde for våre synder? Straffen vår ble jo sonet på korset. Likevel må Jesus altså stå opp.

Det er viktig å understreke at Jesu død og oppstandelse henger tett, tett sammen. Man skal være forsiktig med å forsøke å skille dem fra hverandre.

Jeg vil likevel peke på noen ting som har hjulpet med å forstå viktigheten av oppstandelsen.

1. Oppfyllelse av Skriftene

Gjennom Det gamle testamentet ble det profetert igjen og igjen at det skulle komme en Messias, en som skulle befri Guds folk. Dette pekte fram mot Jesus. At Messias derimot skulle stå opp fra de døde, er ikke like klart. I Apostlenes gjerninger ser vi at både Peter og Paulus (Apg 2,27; 13,35) tolker salme 16,10 til å handle om Jesus: «Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.»

Langt tydeligere sa Jesus selv flere ganger at han skulle dø og stå opp igjen. (Matteus 16,21; 17,22f; 20,18f)

Mye sto på spill da Jesus døde. Var han den han sa han var? Eller var han bare en pratmaker som ikke holdt ord? Om han ikke stod opp, var det liten grunn til å tro at alt det andre han sa var sant.

Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. (Johannes 20,9)

Ved å stå opp igjen, som han forutsa, viste han at han pratet sant. Disiplene hadde ikke skjønt hva Jesus mente, men nå forsto de endelig hva han snakket om.

Jesus demonstrerte at han var Guds sønn og Gud selv, og at Skriftene stemte.

2. Et oppgjør med døden

Det gamle testamentet, og Jesus selv, sa altså at Messias skulle stå opp igjen. Men hvorfor sa Skriftene dette? Det var mer enn bare et kult triks, som kunne gi resten av Bibelen autoritet fordi det ble oppfylt.

Hele Guds frelsesplan, som hadde vært lagt fra evigheten av, nådde klimakset ved Jesu død og oppstandelse – ved korset på Golgata og den tomme graven.

Og det som virkelig skjedde den skjebnesvangre påskeuka var, som vi sier i min familie, mye greier.

Jesus var på korset Guds lam som bar verdens synd, slik at gjeldsbrevet mot oss ble slettet. (Joh 1,29; Kol 2,14)

Jesus seiret over åndskreftene på korset.

Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. (Kolosserne 2,15)

Enda mer kunne vært nevnt.

Men det var en ting som gjenstod. Gud måtte ta et oppgjør med selve døden. Derfor måtte Jesus dø, for siden å stå opp og vise at han var sterkere enn døden.

Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. (Johannes 10,18)

Jesus er veien, sannheten og livet – og fellesskapet vi får ha med Gud gjennom Jesus, har ingen ende. Han vil gi oss evig liv. «Døden skal ikke være mer», leser vi i Johannes’ åpenbaring 21,4.

Ved å stå opp igjen gjorde Jesus ende på døden.