UP Tilbake
– Hva når jeg, helt oppriktig, føler at mørket jeg står i nå, faktisk aldri går over?

– Hva når jeg, helt oppriktig, føler at mørket jeg står i nå, faktisk aldri går over?

Josefine Gyland forteller om det å periodevis ikke se eller føle på noe håp i en hverdag med sykdom.

Tema

Tema på iTro i november er «Håp».

De sier «det er lys i enden av tunnelen». De sier det i beste mening. «Det vonde du går gjennom nå er bare midlertidig. Det er håp, det kommer til å gå over».

Men hva om det ikke gjør det? Hva når jeg, helt oppriktig, føler at mørket jeg står i nå, faktisk aldri går over? Og hva med Gud oppi dette, hvor i alle dager er han?

Jeg kjenner ikke deg som leser dette. Jeg vet ikke hvilke følelser du kjenner på når du hører ordet håp. Jeg vet ikke hvordan du har det. Jeg vet ikke om du har det bra, helt greit, litt kjipt, eller om du har det så vondt at du har mistet håpet.

Men uansett, la meg fortelle deg noe om håp. Eller nei, la meg fortelle deg noe om totalt fravær av håp.

Jeg har ikke funnet noen oppskrift

På grunn av sykdom sliter jeg i perioder med disse tankene. Jeg verken ser eller føler på noe håp. Derfor vil jeg si noe til deg som har mistet håpet. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en oppskrift med overskriften «hvordan håpe når alt er mørkt». Så kunne du gjøre det som stod der, og så kunne du fått tilbake håpet.

Det kan jeg ikke, for jeg har ikke funnet noen oppskrift, og dessuten tror jeg ikke det er sånn livet fungerer. Dessverre kanskje, men jeg har likevel gjort meg noen erfaringer jeg vil dele med deg:

La noen andre håpe for deg

Ja, du leste riktig. Det går an å la andre håpe på dine vegne, når du ikke klarer det selv. Mitt tips er å snakke med noen om det som er vanskelig, gjerne med en voksen. Ei som kjenner meg godt, sier noen ganger til meg: « Jeg forstår at du ikke ser noe håp, men kan jeg få lov til å håpe for deg?».

De første gangene hun sa det, tenkte jeg at dét var en teit ting å si. Men det er ikke bare teit, det er ganske befriende faktisk. Ved at hun håper for meg, slipper litt av håpløsheten taket. Jeg trenger ikke håpe, noen andre gjør det for meg.

Løft blikket og si det til Gud

Gud er interessert i hvordan du har det, også når livet gjør vondt. Noen ganger kan det være vanskelig å finne ordene, men da håper jeg at dette bibelverset kan være til trøst:

«På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.» (Rom 8,26).

Vi tror på en Gud som ber for oss, så når ting føles håpløst kan jeg si til Gud: «Hei Gud. Nå er det vanskelig her og jeg har ikke så lyst til å be, men takk for at du ber for meg.».

Et trygt håp, uavhengig av mine følelser

Når jeg er kristen har jeg en grunn til å håpe, uavhengig av hvordan livet mitt føles. Jeg tror på en Gud som gikk så langt at han ofret sin eneste sønn, sånn at jeg kan leve evig. Det betyr at jeg har et håp og et perspektiv på livet som strekker seg utover det jeg opplever her og nå.

Jesus døde og stod opp igjen uansett. Det er sant og det gjør at jeg har et håp for evigheten, uansett om jeg føler det eller ikke. Dette håpet er ikke en prestasjon, det er en gave.

 

Kjersti Haugen

Siste fra hver kategori