Heltene som ikke vinner heder og ære

Før i tiden var heltene krigere. De som ikke stoppet for noen ting. Fulle av mot gikk de i krigen uten frykt. Det var de som viste heltemot.

«Heltene er de vi ser opp til, de som er aller best. Enerne.»

I dag er heltene våre på TV. Vi ser dem gjennom en skjerm, og har ikke noen spesiell tilknytning til dem, bortsett fra at vi beundrer det de gjør. Vi beundrer hvem de er. Vi skulle så gjerne ønske å være som dem. Tenk å være den helten som alle hyller, Jack Bauer, Sherlock Holmes, Petter Northug, Therese Johaug. Heltene er de vi ser opp til, de som er aller best. Enerne.

“Helt er en betegnelse på en særdeles beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofrelse, det vil si heltemot, for et større gode.”

Slik defineres helter av wikipedia. Og det stemmer jo greit overens med hva vi har sett på, hvertfall første del av definisjonen. Men hva så med andre del? “en som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofrelse”. Dette kommer kanskje ikke like sterkt frem. Selvoppofrelsen.

“Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv.” (Rom 15:1-3)

Vårt største helteforbilde er å finne i Jesus. Ingen har noensinne vist mer selvoppofrelse. Dette skal vi lære av. Å tenke mindre på seg selv er stikk i strid med hva samfunnet forventer av oss. Samfunnets tanke om en helt bygger opp om det ene mennesket, fremgangen til denne ene personen. Er man sterk skal man bli enda sterkere, bygge opp om seg selv. Å tenke på hva som er godt for de rundt oss, de som er svakere, og å bære deres svakhet, det er noe som kommer i andre rekke.

«Han klatret bevisst nedover på rangstigen, selv om han hadde fri bane oppover.»

Paulus er også en helt vi kan lære noe av. I datidens samfunn var han i den øverste to prosentandelen av velutdannede folk. Han var smart, og han kunne lett ha jobbet seg opp til å bli en svært respektert mann i samfunnet. Noe som også var forventet av ham. Han var mye i storbyene, hvor det var kultur for å bygge opp om seg selv, det var selve meningen med livet. Men Paulus gjorde ikke dette. Han nedverdiget seg selv til tjener i stedet for å sette seg selv på en pidestall. Han klatret bevisst nedover på rangstigen, selv om han hadde fri bane oppover.

Bibelens definisjon på helter handler ikke så mye om heder og ære, det handler ikke om å være stor i andres øyne. Det handler om å stå fast i troen, selv når man møter motgang. Det handler om å hjelpe de svake når man selv er sterk, å tenke på hva som er godt for vår neste. Det handler om å fullføre det løpet man har begynt på.