Jeg er verdens mest utålmodige person. Dette er kanskje en overdrivelse, men ingen stor en. Jeg hater å vente og blir lett frustrert når bussen er for sen eller pakken jeg har bestilt fra nett drøyer med å komme.

Samtidig har jeg forstått at det kristne livet i stor grad handler om nettopp å vente og hva man gjør mens man venter.

Å håpe er å vente

Når det Gamle Testamentet snakker om «håp» brukes de hebraiske ordene ‘Yakhal’ og ‘Qavah’. Ordene innebærer å vente på noe godt som skal komme. Som for eksempel bonden som sår og både venter på og håper at det skal bli vekst.

Som kristne er vårt håp ikke forankret i oss selv eller i våre omstendigheter – men til Kristus og Hans oppstandelse! Siden Jesus har stått opp fra de døde betyr det at døden ikke får det siste ordet. Det er det Gud som skal få, og Han skal gjøre alle ting nye.

Situasjoner i våre liv kan muligens bli meningsløse- men siden Jesus har overvunnet døden vil de aldri bli håpløse.

Dette håpet om Guds nye rike som vi en dag skal få ta del i, kan hjelpe oss når vi opplever vanskelige perioder eller motgang også i dag. Situasjoner i våre liv kan muligens bli meningsløse- men siden Jesus har overvunnet døden vil de aldri bli håpløse.

I møte med lidelse, forfølgelse og smerte var det håpet om en ny himmel og en ny jord Paulus pekte frem mot og lengtet til.

«Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.» Romerne 8,18.

Uviktig ventetid?

Men siden vi ennå ikke er i Guds nye rike må vi fremdeles forholde oss til og navigere oss rundt i verden vi er i nå. Noen vil si at å vente på himmelen gjør oss sløve, nesten så man setter en parentes rundt ventetiden og anser den som uviktig.

Klimaet og sosial rettferdighet er ikke noe kristne trenger å bry seg om – vi skal jo snart til himmelen uansett!

Det er enkelt å falle i denne sløvheten, men det er kanskje nettopp derfor Bibelen advarer mot den?

«La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle, så lenge det er tid.» Gal 6,9-10.

Bibelen setter ingen parentes rundt tiden vi har på jorden, selv om alt en gang skal bli nytt.

Himmelen som jordens ideal

Vår verden har stort forbedringspotensial! I møte med verdens nød og trengsel tror jeg mange opplever en stemme inne i seg, for ikke å si et rop, som ytrer at noe må endre seg – verden må bli annerledes enn den er nå!

Den britiske tenkeren GK Chesterton mente at svaret ikke ligger i å fokusere mindre på himmelen der fremme, men å fokusere mer på himmelen og hvilket ideal det bør være for oss:

«Vi må være glad i verden for å kunne forandre den. Men vi må være glad i en annen verden for å ha noe å forandre den til.»

GK Chesterton (Ortodoksi)

Bibelens skildring av Guds nye rike, et sted preget av rettferdighet, glede, kjærlighet og fred, bør være et ideal for oss som følger Han som lærte oss bønnen: «La riket ditt komme, la viljen din skje på jorden slik som i himmelen».

I stedet for å la himmelen bli en faktor i våre liv som gjør oss mer sløve og tafatte i møte med omgivelsene våre, kan vi møte hver dag med å stille oss spørsmålet:

«Hva kan jeg gjøre for å gjøre mitt og mine medmenneskers rike–verden– mer likt Guds gode og fredfulle rike?»