«Dessverre tror vi at dere må forberede dere på det verste som kan skje – men vi håper på at dette kan gå rett vei.».

Jeg husker det som det var igår.

Vi hadde behov for å snakke med noen om døden, hva vi kunne forvente oss, om Gud, og at noen ba for oss.

– Hvorfor skjer dette?

En septemberdag i 2021 hvor vi satt på sykehuset og fikk beskjed om at det ser dårlig ut for barnet vårt.

Forberede oss? Hvordan forbereder man seg på å miste et liv i magen?

Vi var fulle av spørsmål, håp, en ventende sorg og forvirring. Jeg var halvveis i graviditeten da ting plutselig snudde og vi ble lagt inn.

Vi gråt, vi følte håp og desperasjon og vi var så glad for at vesle i magen skulle være velsignet.

Det tok et par dager på sykehuset før vi spurte om å få snakke med sykehuspresten. Vi hadde behov for å snakke med noen om døden, hva vi kunne forvente oss, om Gud, og at noen ba for oss. Begraver man så små barn? Hvorfor skjer dette?

Sinne?

Sykehuspresten var en flott mann! Han satte ord på tanker og følelser med oss og var tydelig på at vi såklart kunne begrave barnet vårt om alt skulle gå galt. Og han sa det var stor forståelse for at vi kunne være sinte – også på Gud. For det blir mange i slike situasjoner.

Men vi var ikke det. Vi var mer takknemlige vi hadde Gud. For da kunne vi be, igjen og igjen. Øse ut våre tanker og bekymringer. Til en som alltid tar imot og ikke blir lei.

«Jeg vil gjerne velsigne dere – og barnet i magen, før jeg går» sa sykehuspresten på kvelden. Det ble en spesiell opplevelse. Vi gråt, vi følte håp og desperasjon og vi var så glad for at vesle i magen skulle være velsignet.

Og så gikk det hele galt noen dager senere.

Hvorfor ære Gud?

Vesle ble født stille til verden og vi måtte planlegge en begravelse.

Vi hadde både en seremoni for å markere at hun var viktig for oss og markere navnet hennes, og så hadde vi en begravelse uken etterpå.

Men for meg var det så viktig å vise at uten Gud hadde vi ikke klart dette.

I begge to sang vi ulike salmer, deriblant min favoritt; «Deg være ære».

Mange spurte meg om hvorfor jeg ville ære Gud, i det vondeste vi noen gang hadde opplevd.

Men for meg var det så viktig å vise at uten Gud hadde vi ikke klart dette. På grunn av Gud hadde vi noen å be til, fellesskapet rundt oss ba og vi ble omkranset av en varme uten like.

Himmelen er et fint sted

Og jeg tror heller ikke på en Gud som straffer meg og tar barnet mitt – jeg tror ikke Gud er ond.

Presten som holdt begravelsen fortalte meg om en bok som beskriver hvordan Gud henter barna som dør. Istedenfor å vente på at de kommer til han over engen så går han og henter de, bærer de i armene sine og passer ekstra på dem. Det ga meg mye ro. Jeg ser det så for meg!

Men av og til hjelper det å tenke at vi ser de igjen og at de bare har gått i forveien kanskje?

Før alt dette skjedde hadde jeg vært i begravelser til syke og gamle – og det var min forbindelse til ordet døden. Og jeg så alltid for meg at himmelen var et fint sted. Det gjør jeg enda.

Trøst og trygghet i bønn

Døden er ofte vanskelig, mørk og fæl. Vi vil ikke oppleve å miste de vi har kjær. Virkelig ikke.

Men av og til hjelper det å tenke at vi ser de igjen og at de bare har gått i forveien kanskje?

Uansett hva tenker jeg at vi er heldige som har Gud i livene våre og at vi finner trøst og trygghet i bønn. Det er et fellesskap vi er heldige å ha. La oss bruke det godt.