Etter drapsforsøket sitter «Anna» alene igjen – så kommer Jesus

Det er ettermiddag. Den afrikanske sola brenner mot huden hennes mens hun sitter utenfor huset hun deler med venninnene sine.

Byen rundt henne er høylytt, og mennesker passerer henne i behagelig tempo mens de holder på med sitt. Kanskje gir de henne et smil.

Den travle trafikken gjør at hun ikke ser ham med det første. Mannen som beveger seg mot huset hennes. Mot Anna. I hånda holder han en machete.

Målet: Å drepe Anna.

Anna får øye på mannen som kommer mot henne. Først ser hun blikket hans, et vilt blikk, og deretter macheten. Hun vet at hun må komme seg vekk, ser på hele mannen hva målet hans er.

Og hun skjønner hvorfor.

For Anna har gjort det utilgivelige. Hun har gjort det som ingen i nabolaget, ingen av vennene, selv ikke hennes aller nærmeste kan tilgi.

Hun har blitt kristen.

Hun har gitt livet sitt til Jesus. Forlatt Allah og tatt imot Evangeliet.

Og i øynene til den fremmede som nå kommer mot henne, kan hun se hatet. Et hat som rettferdiggjør drap.

Anna reiser seg brått. I kaoset som følger kjenner hun noe skarpt mot håndleddet, men hun kommer seg vekk.

Ikke forlatt

Det har sluttet å blø fra kuttet på håndleddet når kvelden kommer. Og der, i ensomheten, med smerten fra hånda og fra drapsforsøket, innser Anna også hvem som er bak angrepet.

Og det er ikke lenger den fysiske skaden som gjør mest vondt, men den intense smerten som kommer med åpenbaringen.

Drapsforsøket var ikke bare enda en galning fra gata, det var bestilt. Planlagt. Planlagt av hennes venner. De samme vennene hun nettopp hadde delt bolig med.

Men nå har vennene snudd henne ryggen. De har forsøkt å drepe henne. Og Anna sitter igjen alene.

Totalt og ufattelig alene.

Men da ser hun det. For det er noen andre i rommet. En mann. En mann som utstråler kjærlighet, trygghet og varme.

Jesus.

Han stiller seg foran henne. Trøster henne. Legger hendene sine på hodet hennes. Han er nær.

Det er en nærhet Anna aldri har opplevd før. En nærhet som tar bort ensomheten i øyeblikket og styrker henne.

Og det er ikke en drøm.

For Jesus er der. Hun ser han helt klart. Og han rører ved henne. Lindrer den uutholdelige smerten.

Hun er ikke alene. Hun er ikke forlatt.

Forfulgt for sin tro

Forfølgelsen veier tungt på «Anna» og idet vitnesbyrdet hennes når mine ører, har hun mistet følelsen i to av fingrene sine. På håndleddet har hun et arr – et arr fra en machete.

Men arret forteller om Guds trofasthet.

Det minner henne om at Jesus møtte henne der, den natta. Når alt virket håpløst og hun var helt alene, kom Jesus.