Et kristent tidsbilde

Tiden flyr i godt lag, sier vi gjerne. Her tenker vi om tiden som en fugl. Tiden kan fly. Tiden kaster seg gjennom luften, flapper vingene, og er borte så snart som den kom.

Metaforen TIDEN ER EN FUGL, hjelper oss til å reflektere rundt det uhåndgripelige.

Tross sin uhåndgripelighet, er tiden sentral i teologien. Tidsbilde, enten bevisst eller ubevisst, har en logikk ved seg som former vår teologi. Denne logikken skal vi se nærmere på.

Tiden er et hjul

Gjennom historien har spesielt én metafor konkurrert med et kristent verdensbilde. Det er metaforen: TIDEN ER ET HJUL. Tenk på hjulet. Den har ingen begynnelse og ingen ende. Den bare spinner rundt. Så snart den har fullført én sykel er den allerede i gang med den neste. Det er ikke så rart at dette er kalt et syklisk tidsbilde. Den beveger seg i rundgang, i sykler, likesom årstidene og solens rundgang. Metaforen er: TIDEN ER ET HJUL.

Et moderne eksempel på et syklisk tidsbilde er Stephen Hawking. I ”A Brief History of Time” argumenterer han at tiden er en sirkel. Ved hjelp at matematisk jiu jitsu konverterer han tiden til å forme en enhet med rommet. Koblet med Einsteins tese at rommet er bøyd, kan han si at tiden er også bøyd. Da former tiden en sirkel, likesom jordens overflate. Carl Sagen sier hva dette betyr for et kristent verdensbilde:

”[Hawking tegner et bilde av] et univers med ingen begrensning i rom, ingen begynnelse eller ende i tid, og ingenting for en Skaper å gjøre.”

Implikasjonene av et syklisk tidsbilde for et kristent verdensbilde begynner nå å bli tydelige. Et syklisk tidsbilde har verken en begynnelse, ende, eller midtpunkt. Én implikasjon er at tiden aldri er skapt—og etterlater ingen plass for en Skaper.

Tiden er en linje

Én av de viktigste metaforene i et kristent verdensbilde er: TIDEN ER EN LINJE. Dette blir ofte kalt et lineært tidsbilde.

Tenk på linjen. Den har en begynnelse, et midtpunkt, og en ende. Den har en kurs og en retning. Henholdsvis har tiden en karakter som inviterer oss til å spørre: hvor kommer tiden fra? hva er tidens midtpunkt? og hvor går tiden hen? Alle tre spørsmålene har svar fra bibelen.

1. Hvor kommer tiden fra?

Tiden er skapt av Gud. Gud er den evige tidens Skaper.

2. Hva er tidens midtpunkt?

Tiden har sitt midtpunkt i Jesus Kristus. Et syklisk tidsbilde innebærer at alt er selvlukket eller repeteres. Jesus bryter med dette: tiden er ikke selvlukket fordi Jesus stiger inn i tiden utenfra og bringer inn noe fullstendig nytt. Likeså er tiden ikke en ren repetisjon av det som var før, for Jesus bringer det som ingen før kunne bringe: frelse fra synd og oppstandelse fra de døde. Jesu inkarnasjon, virke, død og oppstandelse er en unik hendelse i tiden som setter kursen for tidens retning.

3. Hvor går tiden hen?

Tiden er rettet mot Jesu gjenkomst (1Kor. 15, 24). Da vil det være oppstandelse, dom, og Jesus vil gi riket over til Gud. Da vil Gud vise seg som Historiens Herre. Tidens utgang er den lensen som historien må ses gjennom. Alt som skjer i våre egne liv er rettet mot denne enden. Enden kaster betydning tilbake på våre liv, likesom resultatet av en fotballkamp kaster betydning tilbake på hele kampen. Det er enden, utgangen, resultatet, som har det siste ordet. Bibelen viser at tiden, slik vi kjenner den, har sitt endelige resultat i Guds herredømme.

De tre bibelske sannhetene har gjort at kirkefedre og teologer i dag ofte reflekterer om tiden som en linje. Derved har tiden en begynnelse, et midtpunkt, og en ende.

Tiden er en beholder

Utover linjen er det spesielt én sentral metafor for å tenke om relasjonen mellom Gud og skaperverket. Det er metaforen: TIDEN ER EN BEHOLDER.

Tenk på hva en beholder er. Den har en kant som definerer en innside og en utside. Våre kirkefedre reflekterte spesielt om tiden på denne måten. De var nøye på å si at alt i skaperverket er innenfor tiden mens Gud er utenfor tiden.

Kirkefedrene sa at Gud er utenfor tiden fordi Gud er annerledes fra alt det skapte. Å tenke om Gud som om han er i tiden er å tenke om Gud som en skapning. Kirkefedrene utviklet strategier for å unngå dette. Én strategi var å finne ut hva det innebærer å eksistere i tid og så benekte det om Gud.

Kirkefedrene brukte denne strategien for å tenke om Jesu to naturer. Fra innsiden av beholderen kan vi si at Jesu menneskenatur ble til, at han ble sliten, vokste opp, og døde. Fra utsiden av beholderen kan vi si at Jesu guddommelige natur har alltid eksistert, har aldri blitt sliten eller undergått vekst, og har aldri dødd. Slik kunne kirkefedrene bekrefte både at Jesus er fullt menneske og fullstendig Gud.

Et kristent tidsbilde

Et kristent verdensbilde innebærer at tiden har en begynnelse, et midtpunkt, og en ende. Henholdsvis er tiden forstått som en linje —ikke en sirkel. Tiden er også forstått som en beholder hvor alt det skapte er inne i tiden, mens Gud er utenfor tiden.

Metaforen TIDEN ER EN LINJE, lar oss tenke at Gud er himmelens og jordens skaper, verdens frelser, og historiens herre. Metaforen TIDEN ER EN BEHOLDER, lar oss skille mellom Skaperen og skaperverket. Begge er sentrale for et kristent verdensbilde.