Det hvite lommetørkleet

I en av mine permer fra tida med Good News Club (en evangeliserende klubb for studenter i Taiwan som ville lære engelsk, der de snakket sammen om aktuelle temaer), fant jeg her om dagen noen notater. Jeg husker godt denne kvelden:

I kveld er det godt å være misjonær. Jeg fikk se lys bli tent i øynene til en som så lenge har speida etter noe han visste at han trengte, men ikke visste hva var.

Forrige uke leste vi historia om sønnen som vendte heim til far i kapittel femten hos Lukas. I kveld snakka vi videre med utgangspunkt i et hefte med mange fortellinger som belyser kristne anliggender.

Skriver brev til faren

Dagens fortelling handla om en ung gutt som etter hvert kommer i et svært uforsonlig forhold til foreldra sine. Uansett hva foredra sier eller gjør, så tolker sønnen det ut fra en holdning prega av mistenksomhet, uforsonlighet, ja, etter hvert av hat. En dag drar han heimefra. Foreldra prøver å få kontakt med gutten sin, men han holder seg hard og svarer ikke.

Men så skjer det at angeren og lengselen begynner å gjøre seg gjeldende. Gutten tar til slutt mot til seg og skriver brev til faren. Han sier at han skulle reise forbi hjemplassen med tog en dag. Han kan ikke forvente at faren vil tilgi ham, men kanskje han kan få komme innom bare ei lita stund? Dersom faren er villig til å ta imot han, kan han da henge et hvitt lommetørkle i vinduet i andre etasje?

Det blafrer i hvitt

Huset lå like i nærheten av togskinnene. Så sitter den unge mannen der på toget, blek og veldig spent. «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» spør den eldre herren i setet ved siden av. Så får han høre hele den tragiske historia.

De nærmer seg snart heimplassen, og den unge gjemmer ansiktet i hendene. «Kan du se for meg?» bønnfaller han den eldre. Denne reiser seg halvt opp, strekker strekker hals for forhåpentlig å få øye på lommetørkleet. Så utbryter han: «Look, son, look! Se, sønn, se!» Og i begeistring drar han den unge opp av setet og peker ut.

Der ser de et hus og en hage med store, hvite lakener hengt opp over alt, i vinduer og i trær, over døra og lagt utover marka. Det blafrer i hvitt, og tårene renner nedover ansiktet både til den unge og den eldre. «Hurry up, my son, hurry up! Skynd deg, sønn, skynd deg!» sier den fremmede mannen og puffer på slik at den unge rekker å komme seg av toget på stasjonen.

He paid a big prize

Jeg merka flere ettertenksomme blikk rundt om i Good News-gruppa. Så så en av guttene rett på meg og spurte: «Vil du med dette fortelle oss noe om din Gud?» Før jeg fikk svart, kom det fra Gwo Wei: «Men hvordan kan en gud gjøre noe slikt? Sånn helt uten videre?»

Peter, han som var med og starta Good News Club, og som hvert nytt semester fikk nye med, grep ivrig ordet og fortalte så om hvordan han hadde opplevd nettopp dette. Han delte historia om den gang han selv fikk det første glimtet av Guds kjærlighet. Men det var ikke «sånn helt uten videre» for Gud, sa Peter. «He paid a big prize! Han betalte en stor pris for å kunne henge opp alle lakena!»

Notatene mine sier ikke mer om hva som videre ble sagt den kvelden. Men de slutter med denne setninga fra et takknemlig misjonærhjerte: 

«Ja, du forunderlige Gud, hvordan kunne du vise slik en nåde!»

Utdrag fra boka «Over en tekopp» av Taiwan-misjonær Anna Sæther, utgitt på Lunde Forlag. (Gjengitt med tillatelse).