UP Tilbake
Er menigheten bare for perfekte kristne?

Er menigheten bare for perfekte kristne?

Vi må skape en menighetskultur som er ekte og gir rom for alle sider ved livet.

Tema

Tema på iTro i oktober er «Perfekt».

Se for deg at du ikke er kristen og kommer inn på en gudstjeneste for første gang. Kanskje er du på søken etter noe mer i livet, og lurer på om dette med Gud og Jesus kan gi noen svar.

Du blir møtt med noen hyggelige smil, og et par stykker sier hei til deg og lurer på hvem du er. Greit det, så langt.

Fra scenen begynner lovsangsteamet å spille. De er pene å se på, er dyktige musikere, og de synger og spiller med en inderlighet du ikke har vært borti før.

Resten av salen ser ut til å være helt med i det som skjer: Noen lukker øynene, noen står og vaier og noen står med hendene i været. Litt uvant, dette her.

Passer jeg inn her?

Så kommer pastoren fram på scenen. Han er overraskende kul og velfrisert. Og han sier noe morsomt, som alle ler av. Så får det hele en alvorlig tone, og han snakker om Guds kjærlighet og nåden vi alle trenger.

Alle i salen nikker anerkjennende til budskapet. Men du skjønner ikke helt hvorfor.

Her er det fullt av mennesker som ser ut til å ha alt de trenger. De er fine og freshe, stemningen er god og det virker som alle kjenner hverandre fra før av.

Hvordan i all verden skal jeg passe inn her?

Vanskelig å være annerledes

Det er ikke sikkert du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen. Kanskje du tvert imot opplevde å bli tatt veldig godt imot i menigheten din, og følte at du passet inn med en gang. Det er supert.

Men prøv å bli med på dette tankeeksperimentet likevel.

For selv om jeg har gått i menighet hele livet mitt, så innser jeg at vi har en ekkel tendens til å prøve å passe inn i et visst format, så alle til slutt virker ganske like.

Det er ikke lett å være annerledes i mange av menighetene våre.

Men en menighet som passer for en viss type mennesker er ikke det idealet vi finner i Bibelen.

Noen ganger lurer jeg på om Jesus selv hadde trivdes så godt i norske menigheter. Han hang jo med syndere. (Luk 15,1-2)

Vise sårbarhet

Jeg tror noe av problemet er at vi ikke liker å vise sårbarheten vår i menigheten. Så vi prøver å framstå som så gode, perfekte kristne som mulig. For alle andre er jo sånn.

Det kan skape en ond sirkel der alle prøver å opprettholde fasaden for å nå opp til de andres fasade.

I et sånt miljø er det lett å godte seg litt når noen andre går på tryne, og samtidig være livredd for å bli dømt på samme måte.

Helt klart så finnes det kristne miljøer som bryter ut av denne sirkelen.

Og jeg tror Gud jobber i oss alle sammen om å vise mer nåde og kjærlighet, både overfor oss selv og andre. Og virkeligheten er aldri så svart-hvitt som det virker som her.

Syndere som trenger frelse

Men jeg ønsker å utfordre oss alle sammen til å tenke igjennom om det er rom for å vise sårbarhet i de kristne miljøene våre?

For jeg vet om kristne som heller vil snakke med sine ikke-kristne venner om ting de sliter med enn de kristne, fordi de er redde for å bli dømt.

Da mener jeg at det kristne fellesskapet har feilet.

For menigheten er ikke for perfekte mennesker, den består av syndere som vet de trenger frelse. Og når Gud ser i nåde til oss, så trenger vi heller ikke å fordømme hverandre.

Skap forandring

Hvis du tenker at dette er noe du kjenner igjen i menigheten din, så vil jeg oppmuntre deg til å selv skape forandringen som trengs.

Du kan velge å være åpen om dine egne svakheter og tørre å vise din egen sårbarhet.

Kanskje blir du overrasket over at flere kjenner på det samme – så kan dere stå sammen om å skape en kultur som er ekte og gir rom for alle sider ved livet.

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Rom 8,1

John Price / Unsplash

Siste fra hver kategori