Jeg elsker familien min. De er helt oppriktig mine favorittmennesker i hele verden. Det er ingen jeg vil bruke mer tid med, le med, dele alt med eller få skryt av.

Det er heller ingen av de som kjenner Jesus personlig.

Enda.

Feil tankegang

I ti år har jeg levd med Jesus gjennom oppturer og nedturer.

Jeg har lenge tenkt at min dårlige oppførsel og mitt kaotiske liv i dårlige perioder har ført familien min lenger vekk fra Gud.

Den tankegangen satt dypt og gjorde meg veldig sliten.

Jeg følte jeg svikta Gud hver gang jeg ble sint på broren min (som har et talent for å irritere), eller hver gang jeg ikke fikk til det jeg skulle. Jeg var konstant påkobla for å være en «god kristen», så familien min skulle skjønne at de også måtte bli kristne.

Slippe kontroll

Mange har sagt oppigjennom at jeg ikke kan frelse noen, men siden jeg er sta måtte jeg heller lære det selv.

Det er ikke min oppførsel eller mine prestasjoner som frelser.

Det er min Gud, og han frelser uavhengig av meg.

Jeg kan få lov til å peke på ham, og det prøver jeg fortsatt på. Nå kan jeg i større grad finne hvile i at jeg ikke kan frelse dem ved å være «flink», så derfor jeg trenger ikke prøve heller.

Den eneste måten de kan få se Jesus gjennom meg, er hvis jeg slipper kontroll og lar Gud slippe til. Jesus kan kun farge av på meg hvis jeg først holder meg nær ham og lar ham lede.

Misforstått

Ensomhet er ganske sentralt for de som er alene som kristne i familien sin. Man blir fort misforstått eller ikke tatt seriøst.

Jeg tror sjeldent at det er med vilje, men mer fordi de ikke har grunnlaget for å forstå. De har et helt annet utgangspunkt, noe jeg prøver å minne meg selv på når jeg gang på gang blir misforstått eller til og med stilt litt til veggs.

Desperasjon er nok der jeg sitter mest fast selv. Jeg er desperat etter frelse for familien min. Noe som så fort utvikler seg til sinne. Jeg kan bli så sint på Gud.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor han ikke bare gjør det som trengs for at de skal åpne hjertet sitt for ham. For at de skal forstå hvor mye de er elsket av han som skapte alt. Desperat etter å hvile i at de også får ta del i evigheten med ham.

Les også: – Vi er nesten de eneste unge kristne på Island

Holdt igjen

Tidligere har jeg holdt mye tilbake. Jeg har ikke turt å si ting som at jeg ber for dem, eller hva Bibelen sier om diverse saker vi snakker om. Fordi jeg ikke ville skille meg enda mer ut – eller av frykt for å si feil ting.

Jeg prøver å være tøffere nå.

Noen fortalte meg en gang (tror det var en reel på Instagram…) at jeg kanskje er den eneste Bibelen familien min leser i løpet av en dag.

Det høres ut som et skummelt oppdrag, men jeg tror ikke det betyr at du må kaste ut bibelvers hver gang du kan og alltid må ha rett.

Det betyr heller ikke at du må være perfekt.

Men det er et oppdrag å ta på alvor. Du får muligheten til å vitne om Jesus gjennom å elske familien din etter beste evne. Du får være en vandrende bibel som er tett på.

Åpen og ærlig

For meg innebærer det å være åpen om hva jeg tror på. Jeg utfordrer meg selv på å tåle å være ukomfortabel når de ikke forstår eller jeg må stå alene i en mening.

Jeg prøver å være ærlig om hvorfor jeg velger og tenker som jeg gjør. Jeg ber masse for dem, og når jeg ikke klarer å be og håpe selv, spør jeg andre jeg stoler på. De hjelper meg å bære det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er den eneste kristne i familien, hvorfor Gud ikke bare dukker opp i stua deres og gjør det tydelig for dem at Jesus er veien.

Elsk familien din

Men en ting har han gjort tydelig for meg i det siste:

Gud elsker familien min langt mer enn jeg elsker dem. Gud ønsker felleskap med dem mer enn jeg ønsker det for dem.

Gud vet akkurat hva de trenger og er den eneste som kan gi dem akkurat det de trenger.

Du er ikke ansvarlig for å frelse familien din. For å «fikse» dem. Du er kalt til å elske dem.

Jag Jesus. Lev nært til ham. La ham lede deg. Vær frimodig i bønn. Prøv å elske familien din, sånn som Jesus elsker deg, så gjør Gud resten.

Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. (Salme 37,5)